Arbeidermakt er et tidløst alternativ

Redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, skrev tidligere i høst om lærdommer fra historien, og avslutter med «Dagens politiske situasjon krever en venstreside som er kunnskapsrik, lærevillig, engasjert og som evner å se alternativer for vår tid, ikke forrige århundre.» Et tidløst alternativ er kampen mot arbeidskjøpernes styringsrett, en viktig del av fagbevegelsens eksistens og berettigelse i fortid, nåtid og framtid. En vanlige definisjon er «retten til å lede, fordele og kontrollere arbeidet, og til å ansette og si opp arbeidstakere.» Denne disposisjonsretten følger av privat eiendomsrett over produksjonsmidlene i et kapitalistisk samfunn. Selve grensene for arbeidsfolks innflytelse på våre lønns- og arbeidsvilkår, arbeidervern og kampen for økt demokrati.

I en radikal fase rundt 1920 angrep fagbevegelsen styringsretten, starten på en lang kamp for sosialisering av produksjonsmidlene. En lang stillingskrig ga kompromisset, Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening i 1935. Arbeidskjøperne anerkjente fagbevegelsen, i bytte mot at fagbevegelsen anerkjente styringsretten og fredsplikten. Historisk uttrykt i «Francodommen» i 1937, etter at Sjømannsforbundet krevde at medlemmene skulle avmønstre skip som skulle til havner i Spania kontrollert av fascisten Franco. I arbeidsrettens dom står det at «Det må regnes som en hovedregel i vår tariffrett at arbeidernes organisasjoner ikke uten tariffhjemmel kan gripe inn i arbeidsordningen og arbeidsledelsen eller bedriftsledelsen i det hele.»

Men styringsretten er et ulovfesta prinsipp, som ikke gjelder uavkorta og ubegrensa. Demokratiseringa i arbeidslivet handler om at vi kjemper oss til økt innflytelse over våre arbeidsvilkår, ved å begrense styringsretten. I Arbeidsmiljølovens og tariffavtalenes bestemmelser, jfr. den pågående kampen mot innleie og løsarbeid. Styringsretten er derfor juridisk en «restkompetanse», som må følge allmenne saklighetsnormer og ikke utøves i sjikanøs hensikt. Den gir heller ikke tolkningsforetrede av tariffavtalene. Uenighet om forståelsen av disse, må løses ved forhandlinger.

Arbeidslivsforskning viser at arbeiderkollektiver med sjølstendige arbeidere, skaper gode resultater i produktivitet, kvalitet og utvikling av produksjonen. I et slikt perspektiv bør en diskusjon føres om den kapitalistiske modellens manglende demokrati. I 1970-åra fremma en komité ledet av jern- og metallformannen Lars Skytøen et forslag om at ansatte skulle ha 50 prosent representasjon i bedriftenes styrende organer, et første skritt mot reelt flertall. Forslaget ble stille lagt til side. Da jeg gikk inn porten på ILA Jern i Trondheim i 1979 og ble organisert i Jern og Metall, sa en av smelteverksarbeiderne til meg: «Her nøyer vi oss ikke med smulene, vi jobber for å overta hele bakeriet.» Som et alternativ for vår tid må derfor den tidløse kampen for arbeidermakt over produksjonsmidlene igjen settes på dagsorden.

Innlegget har tidligere stått på trykk i Klassekampen