Arven fra Palme

Olof Palme var Sveriges statsminister 1969–1976 og 1982–1986 og ble det internasjonale sosialdemokratiets mest kjente ansikt vedsiden av tyske Willy Brandt. Fra 1980 ledet han «Den uavhengige kommisjonen for nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål» med 16 medlemmer fra vest, øst og sør i verden. De fleste var tidligere stats- eller utenriksministre. Palme-kommisjonen, som den ble hetende, leverte sin rapport i 1982 med tittelen «Felles sikkerhet – et program for nedrustning». Den ble umiddelbart utgitt på norsk av Tiden Norsk Forlag med forord av den eneste kvinnen i kommisjonen, Gro Harlem Brundtland. Rapporten og begrepet felles sikkerhet (common security) kan ses på som Palmes viktigste bidrag til internasjonal politikk.
‍

Olof Palme:
28. februar var det 40 år siden Sveriges statsminister Olof Palme (1927–1986) ble myrdet på åpen gate i Stockholm. I denne teksten skriver forsker ved OsloMet Einar Braathen om rapporten «Felles sikkerhet – et program for nedrustning» (1982) fra kommisjonen Palme ledet.

Utgangspunktet var en overhengende fare for global atomkrig. Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979, og USA svarte med storstilt opprustning og ulike former for boikott og sanksjoner. Ronald Reagan ble valgt til president og utpekte Sovjetunionen som «det ondes imperium». USA og Sovjetunionen startet utplassering av mellomdistanseraketter med atomstridshoder hos sine allierte i Sentral-Europa. Med klarhet, besluttsomhet og visjonsrikdom analyserte Palme-kommisjonen årsaken til situasjonen og skisserte et program for å komme ut av uføret.

Kommisjonen angrep særlig den rådende sikkerhetspolitiske doktrinen, «læren om avskrekking gjennom opprustning og militær overlegenhet». Dette medførte et våpenkappløp som ikke kan stanses «hvis ikke alle land etter hvert innser det umulige i å satse på overlegenhet». Det som den ene parten mener er defensive tiltak, vurderer den andre parten som offensive trusler og svarer derfor med mottiltak – som av motparten oppfattes som like truende. Bunnløs mistillit til motparten og derav overfokusering på trusler preger fiendebildet. Hvis to eller flere stater iverksetteravskrekkingslinja samtidig, blir partene lett enda mer usikre og våpenkappløpet skrur seg til enda mer. Resultatet blir «fangens dilemma»: et spill der aktører forbereder seg på det verste og derfor fremmer sine interesser på bekostning av andre – noe som resulterer i et dårligere resultat for alle.

I tillegg framhevet kommisjonen de teknologiske årsakene til at faren for atomkrig har økt. Kort- og mellomdistanserakettene med atombomber er blitt så raske og lavtflygende at fienden ikke får tid til å reagere. Dersom partene forstår at avskrekking ikke lenger gir den ønskede effekten, og at opprustningen har nådd sin grense, øker fristelsene på begge sider til angrepskrig dersom en tror på egen alt ødeleggende førsteslagsevne.

Kommisjonens alternativ var sikkerhet i fellesskap: Internasjonal sikkerhet må bygge på samarbeid om felles overlevelse, ikke på trusselen om gjensidig utryddelse. Selv ideologiske motstandere og politiske rivaler har en felles interesse av å overleve. En doktrine for felles sikkerhet må avløse den nåværende læren om avskrekking. Det må bli et partnerskap mot selve krigen. Arbeidet for rustningskontroll og nedrustning er et arbeid for felles fordeler. Felles sikkerhet er ikke bare et spørsmål om frihet fra militær frykt. Det endelige målet er å leve et bedre liv i felles fremgang og velstand. I dette arbeidet kan ikke politisk og ideologisk enighet settes som forhåndsbetingelse for forhandlinger om våpenbegrensninger.

Kommisjonen fremmet 44 konkrete forslag. Den bygget på konferansen i Helsinki 1975 for samarbeid og sikkerhet i Europa. Kommisjonen foreslo et nytt system for felles sikkerhet og nedrustning, der en startet en prosess med stegvise tillits- og sikkerhetsskapende tiltak i Europa. Varsling av troppeforflytninger og militærøvelser, en viss tilbaketrekking av offensive missiler, opprettelse av fredssoner og atomvåpenfrie soner, samt nye konferanser om samarbeid og sikkerhet inngikk i forslagene.

Rapporten ble en veiviser for det som skjedde få år seinere. Allerede året etter Palmes død inngikk Gorbatsjov og Reagan INF-traktaten (1987). Den skulle eliminerte alle kort- og mellomdistanseraketter som kunne bære atomstridshoder. Berlin-murens fall i1989 ble fulgt opp av konferanse og toppmøte sommeren 1990 med statsoverhodene for 36 deltakende stater, inkludert USA og Canada. De undertegnet «Paris-charteret for et nytt Europa» som blant annet understrekte at sikkerheter «udelelig og sikkerheten til hver deltakende stat er uatskillelig forbundet med sikkerheten til de andre». I 1994 opprettet de Organisasjonen for Samarbeid og Sikkerhet i Europa (OSSE) og landene forpliktet seg til fredelig løsning på alle tvister om grense spørsmål og nasjonale minoriteter. Europa opplevde en unik og relativt lang periode med lavspenning og nedrustning fram til 2014.

Situasjonen i dag aktualiserer Palme-kommisjonens rapport. Bare en avtale som gjør både Ukraina og Russland trygge, kan sikre varig fred. Avskrekking gjennom opprustning og atomvåpenkappløp gir kun uønskede effekter. Klodens ressurser må i stedet brukes på klimatiltak, utrydding av fattigdom og andre bidrag til vår felles overlevelse. På ny trenger vi sikkerhet i fellesskap.
‍

Her gjengis artikkelen som sto på trykk i Klassekampen 28. februar 2026.