Det går en grense for opprustning

Den europeiske union og en rekke europeiske stater satser tungt på militær opprustning i årene framover. I mars godkjente statslederne i EU forsvarsplanen Rearm Europe med en totalramme på 800 milliarder euro. Nye, store låneopptak og utstedelse av gjeldsobligasjoner skal sørge for finansieringen. Dette kommer i tillegg til statsgjelden og budsjettunderskuddene EU-landene allerede sliter med.

Det hele gir assosiasjoner til tilstanden i Europa i kongenes og adelens tid. Harde krigsskatter og enorm statsgjeld var middelet for å fremme eventyraktige utenrikspolitiske mål som sto uendelig fjernt fra hverdagsslitet til den store allmuen.

Isolert sett er det allikevel ikke vanskelig å forstå hvor motivasjonen for militæropprusting kommer fra. I øst står landene i Europa overfor et Russland som har satt i gang den første virkelige storkrigen på europeisk territorium på 80 år. Krigsmakten i Kreml behersker nå en av de største og mest stridstrente hærstyrkene kontinentet har sett siden andre verdenskrig.

I vest står en overfor et USA som på usannsynlig kort tid har forspilt nøkkelrollen som sikkerhetspolitisk garantist for Nato, Europa og en noenlunde forutsigbar verdensorden. Trump-administrasjonens skandaløse underminering av Ukrainas forhandlingsposisjon overfor Russland, og det enda mer katastrofale medløperiet overfor Israels barbari i Midtøsten, demonstrerer en gang for alle at USA og Trump-administrasjonen ikke er en stormakt en kan stole på i noen som helst sammenheng.

Likefullt kommer den massive militæropprustingen i EU med noen riktig harde og vanskelige spørsmål. La oss gå innpå noen av dem.
Først: Hvem skal produsere og dermed skaffe seg enorm profitt på krigsfartøyene, jagerbombeflyene og de avanserte våpensystemene som generalstabene i Europa aller mest ønsker seg? I første omgang blir det først og fremst USA. Det vil skje fordi forsvarsindustrien innad i EU verken har tilstrekkelig kapasitet, teknologi eller koordinering til å stå for opprustningen som nå er vedtatt.

Dette er åpenbart også den reelle motivasjonen for Donald Trumps krav om at forsvarsutgiftene skal økes fra to til fem prosent av Nato-landenes bruttonasjonalprodukt. I et første tiårsperspektiv er det bare forsvarsindustrien i USA som kan sørge for at de europeiske landene kan nå et så faretruende høyt rustningsnivå.

Dernest: Hvordan skal styrkingen av militær- og våpenmakt finansieres over tid? Hva kommer det til å gå på bekostning av? Statsfinansene i mange EU-land er fra før av i dårlig forfatning. EUs unionstraktater og euro-regelverk har strenge regler mot budsjettunderskudd og høyt offentlig forbruk. Stadig flere åpner for å flytte store penger fra offentlig velferd til forsvarssektoren, slik kommentatoren Janan Ganesh argumenterte for i britiske Financial Times i mars:

«Nye lån er allerede for høye, og nye skatter er urealistiske på et lite dynamisk kontinent. Den eneste løsningen er å redusere velferdsstaten ytterligere. Enhver som har levd i Europa de siste 80 årene kan unnskyldes for å tro at en stor velferdsstat er naturlig. Sannheten er at dette var et produkt av spesielle historiske omstendigheter 1950-2000 som ikke lenger eksisterer». Om en først kjøper Ganeshs tvilsomme politiske og historiske argumenter, så er velferdsstatenes tid snart forbi i EU og store deler av Europa.

For det tredje: Hvilke hensyn kommer til å få sikkerhetspolitisk forrang i EU og de europeiske land? En viktig lærdom fra de fleste kriger og også den som nå pågår i Ukraina, er at det er landmakt og regulære hærstyrker med kapasitet til å forsvare seg territorielt mot en framrykkende militær motstander, som bør være prioritet nummer en.  I denne sammenheng er invasjonsforsvaret hos vår nordiske nabo Finland en interessant modell. Med om lag like stor befolkning som oss har finnene satt opp en hær med en krigsoppsatt struktur på 280 000 soldater og en reserve på 900 000 som når som helst kan tre inn i de stående styrkene.

Den finske forsvarsmodellen står i diametral motsetning til de kostbare, mobile ‘out of area’-styrkene som både EU- og Nato-hovedkvarterene i Brussel er mest begeistret for. I militærspråket i Brussel nevnes alle mulige regionale ‘scenarier’ og ‘krigsteatre’ i Sahel, Midtøsten, Arktis, Stillehavet og rundt Taiwan som aktuelle konfliktområder. I sum høres ikke ut som å håndtere en konkret trusselsituasjon overfor Russland, men mer en retur til tidligere tiders tenkning om europeisk imperiemakt.  

For det fjerde: Hva slags militærmakt vil utgjøre kjernen i EU lengre fram i tid? Om EU klarer å redusere USAs dominans som våpenleverandør, vil Frankrike, Storbritannia og særlig Tyskland antakelig ta over. Tyskland er i dag landet med kontinentets sterkeste høyreradikale parti, Alternative für Deutschland, som myndighetene stadig vurderer å forby grunnet mulige fascistiske trekk. CDUs nyvalgte kansler Friedrich Merz var denne uka ut og meldte at Israel «gjør drittjobben for oss alle» ved å angripe, bombe og likvidere i Iran. Fortsetter våpenopprustningen som planlagt, vil dette bli tredje gang siden slutten av 1800-tallet at Tyskland inntar rollen som Europas våpensmie nummer en. Følger det overhodet med noen analyse og risikovurdering av hva og hvordan det kunne gå så galt som det gjorde de to forrige gangene, 1914-18 og 1939-45?

Til slutt: Den tryggeste sikkerhetspolitiske investeringen for landene i Europa vil være å gjenreise befolkningenes tiltro til styringen av samfunnet de lever i. Det vil nødvendigvis være et samfunn der trygge arbeidsplasser, tilstrekkelig god levestandard, sosial velferd og effektive tiltak mot klimautslipp og miljøødeleggelser går foran ustanselig flere bomber, granater og atomvåpen. Det innebærer å begrense seg til en styrking av militær kapasitet som sikrer evnen til å stå imot militære angrep på eget territorium. Dette er i grunnen ikke mulig å forveksle med et risikofylt og profittdrevet våpenkappløp under overoppsyn av Donald Trump og det militær-industrielle kompleks.

Teksten har tidligere vært trykket i Klassekampen lørdag 21.06.

‍