En historisk fortelling om å skrive biografi om Rudolf Nilsen

Først fikk jeg en gitar av muntre Willy, naboen i første etasje, som skulle flytte. Det var en liten og stygt malt kassegitar som Willy brukte når han skulle synge og plystre sanger av Alf Prøysen. Jeg var nettopp gått ut av folkeskolen, og jeg vet ikke hvorfor Willy ga meg den. Jeg byttet etter hvert ut den umulige kassegitaren med en jazzgitar jeg kjøpte hos Hornang i byen, og lærte meg de 1000 akkordene og hørte på amerikanske jazzgitarister. Det førte først til at jeg sang Elvis fra et notehefte. Jeg solgte jazzgitaren videre til Tom Mathisen som var nabo i U-blokka på Teisen og så skaffet jeg meg en nylonstrenger med mål om å bli visesanger. Merkelig nok hadde jeg funnet ut at jeg hadde sangstemme.

Den viktige starten var at en bibliotekar på Teisen filial av Deichman mente at jeg burde lese Rudolf Nilsens samlede dikt i en Gyldendal-bok fra 1952. Jeg brukte jo alle vinterkveldene i bomberommet på naboblokka med å lese alt mulig og hun hadde sett at jeg leste poeter.  

I realskoletiden var jeg blitt en lesehest. Da tok jeg fram gitaren jeg hadde ´lagt på hylla´ og begynte å lage melodier til flere av RNs fantastiske dikt. Jeg holdt det for meg selv, men ble svært nysgjerrig på hva slags liv denne mannen hadde hatt. I sangboka på skolen figurerte han bare med Gartnerløkka, om en liten gutt som plukket reddik i en åker. Preferansene mine var nå formet av medlemskap i Teisen Sosialistisk Folkeparti, og jeg hadde forstått at Rudolf Nilsen var en svært betydelig poet som burde bli tatt fram igjen. Han hadde skrevet svært mange flotte dikt og langt fra bare søtladne, de trengte melodier.

Selv om tiden hadde gått, var det enda sekstitall. Arvid G. Hansens bok fra 1960 om arbeideren i internasjonal og norsk litteratur, ble lest, og ved besøk på antikvariat kom jeg over et eksemplar av Johan Faltin Bjørnsens (JFB) biografi i faksimileform. Rudolf Nilsen var nesten helt glemt i mange år.

I 1967-68 ble det Dolfins viseklubb for meg og jeg brakdebuterte med å synge Cornelis Vreeswijk som jeg hadde oppdaget. Så ble det sang av Bellman via Sven Bertil Taube, og selvsagt Fred Åkerstrøms ulike politiske sanger. I Dolfins lokaler sang alle visegruppene slik som gruppen med Peter, og Paul og Mary, og alt gikk på engelsk. Selv sang jeg mine egne melodier privat, men snuste også på Stig Dagermans ironiske Dagsedlar.

Så kom den merksnodige Martin Nag inn i bildet da jeg begynte å studere matematikk på Blindern. Amanuensisen hadde studenter som fulgte hans forelesninger, og jeg fulgte Berge Furres forelesninger om norsk arbeiderbevegelse samtidig med matematikken. Jeg ble kjent med Martin og ble fascinert av hans arbeide med å levendegjøre den glemte Nilsen og fikk studentene til å lete i arkivene og det rauset inn faksimiler en masse, som Martin bar i sine blå bæreposer på sykkelrattet.

Jeg tok også skritt videre på sangens vinger og var med om å danne PS-gruppa som var en del av den politiske ungdomsbevegelsen. Vi opptrådte landet rundt og mange av mine melodier til RN-dikt ble framført. Det ble nytt fokus på Rudolf Nilsen, i tråd med tidens politiske ungdomsvekkelse. Jon Michelet og Martin Nag ga ut bøker som ble stående. Mange kastet seg over Nilsens dikt og det ble laget mange personlige melodier som ble sunget på private fester. Da På stengrunn kom ut i 1973 var det denne gruppens melodier som slo fast standarden. Da bestemte jeg meg for å virkelig studere livet hans. Jeg ble inspirert av diskusjoner med Martin Nag og satt i dager og uker og leste 20-tallets aviser (alle) på Arbark og tok papirkopier av alt som handlet om RN.

På syttitallet var Kari Svendsen og jeg på turné i nordnorske kaserner sammen med Ella Hval, hvilket var en stor opplevelse og førte til ytterligere innsamling av anekdoter, snakk fra hans tid og hennes glød. Jeg brukte kunnskapene til å få mer dreis på snakket om Rudolf Nilsens liv på konsertene. Det førte til at jeg besluttet meg for å skrive en biografi. I løpet av åttitallet gjorde jeg fem forsøk på å få skriveverktøyet til å være på min side. Jeg hadde da et vell av opplysninger, faksimiler og notater i et utall permer.

Så la jeg ned jakten på biografien. Etter en revival-konsert i 2001, ble det ny inspirasjon uten resultat. I 2004 utga Martin Nag en biografisk Collagebok om Rudolf Nilsen etter at jeg hadde slengt med leppa om at jeg skrev på min biografi. Han ville være meg i forkjøpet. Så jeg tok pause og kom tilbake i pandemitiden 2020. Da kunne jeg nyte Nationalbibliotekets digitalisering av aviser mm, Oslo bymuseum og lese meg gjennom originaler på Riksarkivet. Årene var gått og det som ikke var falt i det fri for Faltin Bjørnsen, lå der som en åker av godsaker.

Uten å brodere ut flere (unødvendige?) detaljer ble det altså to-binds biografi. Det var en kraftprøve, som sakprosa-forfattere vanligvis knekker seg på. Det er vanskelig å se for seg at det er mulig å få noe godt resultat uten å slite seg ut.

Klikk her for å bestille boka

‍