Forrykende sommerseilas

I en av de mest suverene oversiktsartiklene jeg vet om, skriver den nederlandske historikeren Marcel van der Linden om annus mirabilis 1968. ‘Mirakelåret’ var rammen for mai 68 i Frankrike, for Praha-våren i østblokken, for Tet-offensiven i Vietnam. Det var året som framkalte en sosial og politisk mobiliseringsbølge som verden ikke hadde sett siden 1848 og 1917. Tiåret i kjølvannet av 1968 kom til å endre livsverdenen vi lever i. Arbeidsfolk fant sammen og vant mer jevnbyrdighet overfor ledelsen. Ungdom, kvinner og sosiale minoriteter som alltid var holdt nede, tok makt og premisser bort fra sjiktene og strukturene som hadde kontrollert og dominert dem.

Denne seinsommeren befinner vi oss langt, langt unna venstrekonjunkturen som rådde grunnen den gang. Likevel: På under fem sommeruker vant det politiske sentrum-venstre fire viktige seire i tre av den vestlige verdens store valgdemokratier.

• 4. juli tapte Det konservative partiet i Storbritannia etter 13 års regjeringsmakt og gjorde det dårligste valget i partiets historie.
• Bare tre dager seinere ble en lenge varslet valgseier for Nasjonal samling og ytre høyre i Frankrike spolert. Grunnen til det var først og fremst framgangen for venstresidens nye folkefront som ble største politiske gruppering i nasjonalforsamlingen.
• 21. juli trakk president Biden seg som kandidat til valget i november. Med visepresident Kamala Harris som ny kandidat kom muligheten for valgseier mot Donald Trump igjen innenfor rekkevidde.
• 6. august ble Tim Walz, guvernør i ‘halvnorske’ Minnesota, utnevnt som demokratenes visepresidentkandidat. Med demokratisk seier i presidentvalget kan USA få den tydeligste stemmen for arbeiderrettigheter og offentlige velferdsløsninger i Det hvite hus etter andre verdenskrig.

Så løser ikke et pent knippe begivenheter i feriemånedene de store og alvorlige spørsmålene i vår tid. Verken krigstilstand, varmere klima eller destruktiv global kapitalisme har forsvunnet fra jordas overflate i løpet av sommeren. Allikevel er vinddraget fra venstre merkbart nok til at det åpner muligheter også for de store politiske sakene i horisonten.

For Storbritannias del skal det tilstås at valgseieren for Labour og Keir Starmer var lenge forhåndsvarslet og ytterst lite spektakulær. Valgordningen sikret partiet et massivt parlamentsflertall som ikke sto i forhold til oppslutningen på knapt 34 prosent av stemmene. I stedet for å velge Labour brukte mange anledningen til å stemme inn nye parlamentarikere for liberaldemokratene, for miljøpartiet, for pro-palestinske venstrekandidater, samt tidligere partitopp Jeremy Corbyn som eneveldige Starmer har kastet på dør. Ettersom Labour på mange områder forventes å videreføre den upopulære politikken til de konservative, er det definitivt grunn til å ønske en mer mangfoldig og opprørsk britisk venstreside velkommen inn i parlamentet i Westminster.    

I Frankrike er det en langt kraftigere og viktigere omdanning av det politiske landskapet som holder på å skje. Nøkkelen til å hindre regjeringsmakt for høyreradikale Nasjonal samling var å lykkes med valgorganisatorisk forening på venstresiden da president Macron brått utlyste nyvalg.. Som folkefront-ideologen Francois Ruffin fikk fram i et dirrende intenst reportasjeintervju med Klassekampen 29. juni, en uke før valget ble avgjort, så skjedde denne samlingen til tross for bortimot uoverstigelige politiske motsetninger innad på venstresiden. Nå i august har partiene i folkefronten NFP samlet seg om en felles statsministerkandidat, Lucie Castets, med basis et regjeringsprogram vil bryte med nyliberalismen og Macrons kutt- og innsparingspolitikk. som står klar til å gå i gang med et sosialpolitisk regjeringsprogram som bryter fullstendig med president Macrons kutt- og innsparingspolitikk. Dermed ligger det politiske presset igjen på presidenten. Den nye folkefronten har stadig muligheten til å vinne fram i nye politiske oppgjør med sentrum-høyre og ikke minst Nasjonal samling i tida framover.

Som alltid er det hva som skjer i USA som har trumfet alt annet i norske medier denne sommeren. Uten å overdrive sarkasmen,  så er det en oppsiktsvekkende side med det nye radarparet Harris og Walz at Det demokratiske partiet faktisk har klart å gjøre to viktige og riktige valgstrategiske beslutninger i juli-august. Joe Biden var med alder og tydelig sviktende førlighet en åpenbar overgangsfigur allerede under presidentvalgkampen han vant i 2020. Det var da han og maktapparatet rundt ham ignorerte dette at det for alvor begynte å gå galt i den nye runden opp mot Trump-maskineriet.

Med det overraskende valget av Tim Walz som makker har Kamala Harris og Demokratene styrket vinnersjansene i november. Minnesota-guvernøren kommer fra midtvest-beltet der Republikanerne har styrket seg over tid. Samtidig bringer han med seg en progressiv og til dels radikal sosial reformpolitikk som har sterk støtte i egen delstat.

Et sluttpoeng er at foranledningene for disse sommerbegivenhetene gjerne ligger godt tilbake i tid. Kunne en progressiv politiker som guvernør Walz blitt visepresident-kandidat i USA uten Occupy-bevegelsen for 13 år siden? Jeg tror ikke det. Under finanskrisa (2008-12) vokste det fram radikale bevegelser på grunnplanet i Sør-Europa og i USA. I Frankrike har den politiske utviklingen endret maktbalansen til fordel for kreftene til venstre for Sosialistpartiet. I USA har en ny, sterkere og mer genuint radikal generasjon aktivister og intellektuelle gitt liv til en venstreside som var fraværende under de lange årene med Bill og Hillary Clinton. Med Tim Walz har denne progressive tradisjonen fått en jordnær representant som kan vise seg mye verdt både for venstresiden og det store landet i vest framover. Det er ikke det verste å ta med seg inn i den politiske høsten som venter.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Klassekampen lørdag 17.08.24.

‍