Fredsplaner for Ukraina

Det sentrale i den norske debatten om Ukraina-krigen har blitt spørsmålet om våpenforsyninger. Det har gjort det vanskelig å få til en felles samtale om konkrete forslag og initiativer som kan bringe oss nærmere en avslutning på storkrigen i øst. Nå er vinterfronten i det østlige Ukraina frosset fast til de blodstenkte slettene rundt byen Bakhmut. Nye militæroffensiver vil bety nye slaktehus. Da er det to spørsmål som bør komme før alle andre: Hvordan få til en våpenhvile raskest mulig, og hvordan finne forhandlingsgrunnlaget for en varig fred?

På ettårsdagen for den russiske angrepskrigen mot Ukraina kom det fredag i forrige uke to internasjonale uttalelser som tok til orde for fred. I FN ba generalsekretær António Guterres Sikkerhetsrådet innstendig om «å gi freden en sjanse». Som sedvanlig er blitt fra den kanten kom det allikevel ingen konkrete forslag. Samme dag la så det kinesiske utenriksdepartementet fram 12 korte punkter som rammer inn Beijings syn på hva som bør til for å finne en politisk løsning på konflikten i Ukraina. I internasjonal sammenheng regnes det kinesiske utspillet regnes som det første, virkelige forsøket på å finne grunnlaget for forhandlinger mellom de krigførende partene.

Hvilke posisjoner inntar Kina egentlig i denne uttalelsen? Om lag halvparten av de 12 punktene går inn på humanitære og diplomatiske sider ved konflikten. De framhever behovet for humanitære krisetiltak, beskyttelse av sivile og krigsfanger, risikoen knyttet til kjernekraftverk i krigsområdene, tilrettelegging for ukrainsk og russisk hveteeksport over Svartehavet, og planer for gjenoppbygging av de krigsherjede områdene når konflikten en gang er avsluttet. Alt dette er momenter som få om noen vil være uenige i. De spiller likevel rolle i uttalelsen, fordi en varig fredsløsning ikke kan komme på plass uten at dette er forhold det tas hensyn til.

Atskillig vanskeligere og mer sentralt er det aller første punktet i den kinesiske uttalelsen: «Respekter alle lands suverenitet». Her slås det fast at internasjonal lov, og framfor alt målsetningene og prinsippene i FN-charteret, strengt må respekteres. Suvereniteten, uavhengigheten og den territorielle integriteten til alle land skal ivaretas.

Det er viktig å få med seg at dette innledende hovedpunktet gir Ukraina full støtte overfor Russlands krenking av suverenitet og territoriell integritet. Det er trolig også grunnen til at president Zelenskyj har reagert positivt på Kinas uttalelse og bedt om oppfølgingssamtaler med kinesiske myndigheter. Samtidig bør en være klar over at formuleringene er såpass åpne at de også åpner for suverenitetsinteresser i motsatt lei. For hva med de russiske folkegruppene i Donbass-regionen og på Krim-halvøya? Skal en varig fred i Ukraina også imøtekomme deres forventninger om suverenitet, beskyttelse og politisk-territoriell integritet? Det er om og når denne typen territorielle spørsmål innenfor den ukrainske statens grenser settes på spissen, at en virkelig får testet ut om det kan være grunnlag for en ukrainsk-russisk fred.

Foruten suverenitetsspørsmålet går uttalelsen inn for å bryte med blokktenkningen og ‘kaldkrigsmentaliteten’ som Kina hevder preger både Russlands og Vestens håndtering av konflikten. «Sikkerheten i en region bør ikke oppnås ved å styrke eller utvide militære blokker. De legitime sikkerhetsinteressene og bekymringene til alle land må tas på alvor og behandles på riktig måte», heter det. Videre: «Alle parter bør […] bidra til å skape en balansert europeisk sikkerhetsstruktur». Her svinger tendensen i uttalelsen til å stille seg kritisk til hvordan særlig USA har håndtert sikkerhetsproblemene som følger med Nato-utvidelsen mot øst. Ved å trekke fram ‘legitime sikkerhetsinteresser’ og behovet for felleseuropeiske sikkerhetsløsninger som omfatter også Russland, inntar Kina politisk posisjon som nå bortimot ignoreres i Washington DC, Brussel og i Vesten. Dette framstår som en viktig og nødvendig korrigering fra kinesisk hold.

Motsvaret til en posisjon som vektlegger Russlands sikkerhetspolitiske interesser er enkelt å forstå: Hvorfor skal vi overhodet ta hensyn til et russisk regime og krigsmaskineri, som på så kort tid og med så stor brutalitet og hensynsløshet, har skapt et helvete på jord i Ukraina?

Det kinesiske svaret til dette ligger implisitt i uttalelsens punkt åtte, om behovet for å redusere den strategiske risikoen knyttet til konflikten. Uttalelsen slår fast at atomvåpen aldri må benyttes, og at atomkrig må unngås for enhver pris. Kinas advarsel viser hvor farlig, hvor mye farligere enn i dag, den pågående krigen faktisk kan bli. Derfor blir dette også implisitt en advarsel mot å se bort fra Russlands sikkerhetspolitiske interesser. Dette er ikke hensyn som bør tas fordi Putin-regimet i Kreml fortjener det, snarere tvert imot. Hensynene handler faktisk mest om Ukraina og om oss sjøl i Vesten. Velger vi å se helt bort fra makteliten og befolkningen i Russland sin kollektive frykt for å gå under som stat og som nasjon, så kan dette ved det aller siste veiskillet åpne for atomkrig og gjensidig utslettelse. Dette er et helt elementært poeng som vel ofte glipper unna i mediedekningen og kommentarartiklene om konflikten i øst. Også her er det betimelig at uttalelsen fra kinesisk UD minner om scenario for verst mulig utgang på denne konflikten.

Der president Zelenskyj og Kyev har sagt seg villige til å vurdere det kinesiske fredsinitiativet, har reaksjonene fra Washington DC og Nato-hovedkvarteret i Brussel vært forutsigbare og negative. Kina er en nær støttespiller av Russland og mangler troverdighet, er argumentet som løftes fram. Det er ingen grunn til å ha illusjoner om Kina som en aktør uten egeninteresser. Motspørsmålet melder seg likevel: Hvorfor har det i løpet av ett år ikke kommet noe fredsinitiativ fra USA, Europa eller FN for den saks skyld? Hvor og når skal de første stegene bort fra krigen i Ukraina tas, om vi ikke godtar at en stormakt utenfor vår egen sfære tar et fredsinitiativ der den vestlige verden så langt har latt være?

I den norske settingen og innad på venstresiden har debatten kjørt seg fast og bidratt til at det mulige handlingsrepertoaret i møte med krigen i Ukraina er blitt for innskrenket og begrenset. Spørsmålet om norsk våpenstøtte er blitt et blindspor, som i hovedsak bidrar sterkt til at SV og særlig Rødt har tapt terreng i det større politiske bildet. Legges folkeretten og spørsmålet om nasjonal suverenitet til grunn, er det liten tvil om at ukrainerne bør gis rett og mulighet til væpnet forsvar mot russisk angrepsmakt. Det er allikevel ikke slik at støtte og bidrag til militært selvforsvar innebærer å tro på eller gå inn for at krigen vil avsluttes med militære midler. I Ukraina vil det ligge et ukjent antall døde sivile og soldater igjen før et slikt utfall kan nås langt fram i tid. Som jeg har vært inne på åpner et reindyrket militært scenario også for geografisk så vel som kjernefysisk utvidelse av konflikten.

Det overordnede målet for å engasjere seg i Ukraina-spørsmålet, i alle fall på venstresiden, bør være å bidra til å skape et grunnlag for varig fred. Akkurat nå og først av alt betyr det å reise spørsmålet om umiddelbar våpenhvile, før enda flere unge folk skal bli drept på en slagmark som er dem fremmed, i en krig de aldri hadde sett for seg skulle bli livets utgang.