Det har gått over to uker siden valget i Venezuela, og enda har ikke myndighetene lagt frem de etterlyste stemmeprotokollene. Skal vi slå fast at Nicolás Maduro jukset seg til seier?
For noen vil det de vet og har lest om Venezuela i seinere år, være nok til å konkludere.
Nedturen i Venezuela mellom 2012 og 2020 omtales som den verste krisen i moderne tid på det amerikanske kontinent. Det har også funnet sted en tydelig autoritær dreining.
Om dette var all informasjonen vi hadde, ville det fremstå som en absurd tanke at et nevneverdig antall folk skulle stemme på den sittende presidenten, han som har styrt siden 2013.
Riktignok pekte den fortsatt uhyre populære, om enn kontroversielle, Hugo Chávez (1999–2013) på Maduro før han døde.
Han som fikk fattigfolk med seg på sin revolusjon, han som styrte da oljeprisene skjøt i været, han som satte USA til veggs i deres egen bakgård …
Men Nicolás Maduro – den tidligere bussjåføren, fagforeningsmannen og utenriksministeren? Sult, nød, undertrykkelse, mange millioner på flukt. Trass at han spiller på arven fra Chávez, trass at velgerne er kjent med voldelige regimeskifte kampanjer, trass at oljeprisfallet (2014–2016)og svært omfattende sanksjoner fra USA siden 2017 forklarer deler av dagens krise – er det ikke åpenbart at de må ha stemt på endring?
Også i Venezuela er jo folk alene i stemmeavlukket.
Det var for all del et valg under spesielle omstendigheter. At staten brukte store ressurser på å promotere presidenten, det er ikke nytt. En rekke opposisjonsledere har blitt nektet å stille til valg eller er i eksil. Også Maria Corina Machado ble det – den svært velstående forretningskvinnen som var opposisjonens foretrukne kandidat da de etter norskledede forhandlinger valgte å delta i presidentvalget denne gangen. Ble ikke også erstatningskandidaten Corina Yoris utestengt, før opposisjonen fikk ja til den samlende, om enn litt anonyme eksdiplomaten Edmundo González Urrutia?
Vi diskuterer ikke om forholdene var gode. Regjeringspartiet kontrollerer statsmaktene, inkludert valgmyndighetene som ifølge grunnloven er en av hele fem i Venezuela. Det skal ha vært svært vanskelig å stemme fra utlandet, slik at nesten ingen av de mange millionene som har migrert eller flyktet fra landet, gjorde det. Det var en lang rekke triks og overtramp for å ramme opposisjonen, det var trakassering og undertrykkelse.
Likevel, de fleste venezuelanere har internett, kabel eller satellitt. Fra det spanskspråklige medieuniverset blir de bombardert med kritiske bilder av landet sitt.
Og hvis vi snakker om voteringen og opptellingen, er den delen regnet som svært trygg. USAs eks-president Jimmy Carter sa til og med i 2012 at det halvautomatiske valgsystemet med alle slags garantier – den gangen – vardet beste han hadde sett.
Likevel ga altså resultatet som valgrådet publiserte – etter en kort forsinkelse, som myndighetene skylder på hacking – 51,2 % til president Maduro, mot 44,2 % til Edmundo González. Det var også noen prosenter til de åtte andre kandidatene.
Anklagene om juks lot ikke vente på seg. Og det er langt fra første gang, uten at det tidligere har blitt bevist. Men denne gang la ikke valgmyndighetene frem tallene fra det enkelte valglokale. Data fra de såkalte actas, eller valgrapportene, ble ikke lagt frem.
Opposisjonen svarte med å laste opp valgrapporter på en nettside. De som de fikk tak i, hevder de, fra de rundt 30 % av valglokalene der de hadde observatører, men også mange andre som de fikk tak i. De har rett på disse ifølge loven. Ifølge nettsiden har de data fra 83,5 % av lokalene nå. Ifølge deres opptelling stemte 67 % på Edmundo González og 30 % på Maduro.
Begge parter legger frem påstander om at motpartens tall er statistisk umulige, og om manipulering. Men hvordan kan en vinner ikke være interessert i å legge frem dokumentasjon på resultatet sitt? Og hvorfor ikke gjøre dette på samme måte som alltid før, hvis en frykter uro?
Og så var det uttalelsen fra Carter Center, som er symboltung på grunn av Jimmy Carters mye siterte uttalelse fra 2012. Senteret hadde et lite team til stede under valget – men gir et sterkt kritisk bilde av valggjennomføringen og sa alt i en foreløpig uttalelse at de ikke kan gå god for resultatet.
Kan det finnes et gram av tvil om at det har vært juks?
Vel, for å ta utgangspunkt i den skriftlige uttalelsen fra senteret, så er kanskje ikke akkurat den et kategorisk bevis for urent spill fra Maduro. Den er jo nettopp foreløpig.
Men etter uttalelsen har senteret også uttalt til media at González har vunnet med minst 60 % av stemmene.
Det virker kanskje ikke umiddelbart overbevisende når Maduro angriper organisasjonen og sier at den har fått en ny ledelse som «har kastet Jimmy Carters verk i bosset» og representerer USAs regjering. Men han har ikke diktet opp at de har fått ny ledelse og en ny leder, der noen av de nye ansiktene har jobbet og operert i miljøer som av mange forbindes med USAs soft power- og regimeskiftestrategier. Det trenger jo ikke bety noe i seg selv, dette er folk som skal være profesjonelle. Men erfaringen fra Bolivia er en påminnelse om at eksterne observatører ikke alltid er uhildet: I presidentvalget der i 2019 var Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) til stede som observatør, og det ble ifølge de offisielle resultatene vunnet av sittende president Evo Morales, en alliert av Chávez og Maduro. OAS produserte en foreløpig og en endelig rapport om valget som på en rekke måter mistenkeliggjorde det på usaklig grunnlag. Rapporten ble en viktig del av påskuddet for et statskupp med et makabert etterspill, og i ettertid fikk vi vite at også talldataene fra OAS ikke holdt mål.
At noe slikt i prinsippet kan skje, betyr likevel ikke at det er vanlig.
USA har solide fagmiljøer, og fagfolk pleier ikke å la seg bruke i et slikt spill. En kan si at den foreløpige rapporten fra Carter Center kan virke litt ensidig, og underkjenner relevante momenter ved Venezuelas internasjonale kontekst. Den gir avgjørende plass til at det har funnet sted press mot velgerne, hvilket selvsagt er graverende. Men den nevner ikke at det skjer i en kontekst der også sanksjonspolitikken utgjør en uvanlig og kraftig form for press mot folk som ellers kunne vurdere å stemme på Maduro (noe jeg skal forklare nærmere). Den kritiserer mediedekningen, uten å gå inn på den helt uvanlige situasjonen med at det er så mye – og så mye positivt stoff – om venezuelansk opposisjon i de utenlandske mediene og sosiale medier. Dermed kan leseren få et inntrykk av folk ikke blir eksponert for opposisjonens fortelling eller samfunnskritikk.
Og når det gjelder kjernen i saken, så har Carter Center altså ikke sett opptellingsresultatene. Det er ikke rart, for valgmyndighetene har ikke lagt dem frem. Men når de sier at minst 60 % stemte på opposisjonen, baserer de seg altså på stemmerapportene som opposisjonen har lagt ut på nett.
Kan vi så stole på disse?
Det er meget godt mulig. Men finnes også muligheten for at opposisjonens tall er lite dekkende, at det har vært manipulering fra den siden? For opposisjonen har vel i det minste sagt og publisert mye rart før?
Det har vært full konflikt om sannheten i Venezuela siden 2000-tallet. Vestlige medier dekket Venezuela på opposisjonens premisser, og ga ikke alltid et riktig bilde. Men opposisjonen har også en historikk for å underkjenne valg, og noen av plottene for å få bort eller kvitte seg med Chávez – og Maduro – er nesten til å bli mørkeredd av.
Mange av opposisjonens ledere og toppkandidater gjennom årene kommer fra en elite som fryktet Chávez’ radikale politikk. Denne opposisjonen ble en faktor av betydning etter at Chávez høsten 2001 begynte å styrke kontrollen med oljen og igangsette en jordreform som (bare) berørte de store arealene med udyrket land.
Corina Machado – som mange oppfattet som den virkelige opposisjonskandidaten i årets valg – var i høyeste grad en del av dette. Corina Machado ledet NGO-en Súmate som skal ha blitt etablert i januar 2002, ifølge Det hvite hus. En NGO som, støttet av USA, skulle bringe tilbake demokratiet til et land der folket nettopp i fem valg og folkeavstemninger til da selv hadde bedt om presidenten og hans bevegelse. Súmate var en av minst 300 NGO-er som USA noen år seinere skal ha støttet i landet.
Chávez ble utsatt for et kupp i april 2002 – et som barevarte to døgn. Maria Corina Machado rakk likevel å dukke opp i presidentpalasset. Bare på besøk, sa hun riktignok i ettertid.
Et annet eksempel er valget mellom Nicolás Maduro og Henrique Capriles i 2013. Da ropte opposisjonens kandidat om valgjuks, noe som førte til protester og gatevold der ni mennesker mistet livet, men observatørene fant ikke juks.
Også bildet etter 28. juli likner på det som har vært: Det er uro, og partene måler styrke i gatene; noen ganger kommer det til vold. Denne gangen har 23 liv gått tapt. Sett fra mange av de som er mot opposisjonen– mange av dem er også kritiske til Maduro – står opposisjonen for nærmest Trump-aktig underkjennelse av folkeviljen. Det kan f.eks. ha som formål å legge grunnlaget for kaos, kupp og intervensjon så de selv kan få makten.
La det være sagt: Selv om noe har skjedd før, betyr det selvfølgelig ikke at det må være det samme som skjer nå. Det er naturlig at alle som har fulgt Venezuela med et kritisk blikk, lurer på om påstandene om valgjuks kan stemme denne gang.
Maduro er ikke Chávez, og da jeg gjorde intervjuer med chavistas og akademikere i Venezuela etter forrige valg, det opposisjonen boikottet i 2018, var de fleste svært kritiske til Maduro, og flere sa eller insinuerte at han hadde sviktet forgjengeren. Kritiske chavistas medveldig ulike utgangspunkt sa ofte at regjeringen opptrådte uetisk, var tiltaksløs, autoritær, ikke fulgte lover og regler, var arbeiderfiendtlig, behandlet folk som mottakere heller enn subjekt i sin egen frigjøring, og en lang rekke andre ting.
Om sanksjoner og krise kanskje kan tilskrives en del av skylden for den katastrofale menneskerettighetsligesituasjonen i dag, har noe endret seg i holdningene og praksisene til lederne. Det har f.eks. vært minst to tusen arrestasjoner fra statens side etter 28. juli. Under den opphetede opptakten til kuppet mot Chávez i 2002, skal ikke en eneste demonstrasjon ha blitt møtt med undertrykkelse.
Minst én av partene i Venezuela må lyve, kunne en si. Hvorfor ikke (også) opposisjonen? La oss diskutere påstanden.
Men før det: Kunne Maduro i det hele tatt ha vunnet et valg i juli 2024?
Vel, det har vært jevn og betydelig økonomisk vekst i Venezuela i tre år nå, og Maduro lovet under valgkampen å gjenoppbygge velferdsordningene som kollapset under krisen. En har dollarisert mye av økonomien, men hyperinflasjonen er forbi. De en gang skyhøye drapstallene har rast, en nærmer seg flere av nabolandene. Staten har bygd mange boliger. Det er mer åpenbart nå at sanksjonene har skadet landet.
Tilhengere har han faktisk.
Her har mediene skapt et litt skjevt bilde, også når deviser til målinger i forkant av valget. NRK skrev at González skal ha hatt et kolossalt forsprang på målingene, «mellom 30 og 50 prosent» på «uavhengige målinger». Når eller hvilke målinger oppgir de ikke, og realiteten er at målingene spriket betydelig. Det var mange bestillingsverk.
Så hva kan vi bruke? Et byrå som internasjonale medier historisk har festet lit til, er Datanálisis. Det ledes av Luis Vicente Leon, forøvrig i sin tid nevnt som mulig presidentkandidat for opposisjonen.
De legger i dag bare frem målinger for betalende kunder, men én måned før valget (25. juni) deltok Leon i et videointervju med en journalist fra Efecto Cocuyo, en opposisjonspublikasjon.
Leon sa da at marginen var på 18–25 prosentpoeng på det tidspunkt, til fordel for opposisjonen. Han påpekte at et klart flertall av befolkningen ønsket endring.
Så lanserte han likevel en rekke advarsler mot å tro at resultatet av den grunn var gitt. Maduros oppslutning hadde økt oppslutningen jevnt fra bare 15 % på det laveste, påpekte han. Han fremhevet ulike triks, at det var vanskelig å stemme fra utlandet, men først og fremst: at preferanser må gjøres til stemmer, og det spørs på hvem som klarer å mobilisere. Og har ikke myndighetene også et stort statlig apparat for nettopp å mobilisere folk f.eks. på statlige arbeidsplasser til å gå og stemme? Leon påpekte at opposisjonen ved flere av de siste valgene har gått hardt ut og bedt folk holde seg hjemme på valgdagen, en var nærmest en medløper om en var med å legitimere systemet. Det må vel ha en effekt på engasjementet, selv om en før 28. juli sa det motsatte?
På toppen av dette sa Leon at valgdeltakelsen kunne være en viktig faktor. Den ble på om lag 60 %, ifølge både myndighetene og opposisjonens tall. Det er godt under det som mange ventet.
Med utgangspunkt i den kanskje mest siterte autoriteten på valg i Venezuela, fremstod det altså som mulig at Maduro kunne få flest stemmer av de som faktisk ville bli avlagt.
Men at Maduro kunne ha fått et flertall av de avlagte stemmene, betyr jo ikke at han nødvendigvis fikk det.
Det som fort kan skape forvirring, er at de fleste synes enige om at selve opplegget for votering og stemmetelling egentlig var veldig bra. Selv Jennie Lincoln, leder for Carter Centers delegasjon i Venezuela under valget, beskrev dette som fabelaktig og imponerende på CNN Chile etter valget, selv om hun avviste valgresultatet på det sterkeste.
Sett fra velgerens side ser det slik ut: Velgeren identifiserer seg i lokalet og får tilgang til en trykkskjerm i et avlukke der hen kan velge sin kandidat. Maskinen skriver ut en papirkopi av stemmeseddelen, som er den som plasseres i den (analoge) stemmeurnen.
Papirkopiene telles seinere manuelt. I tillegg produserer stemmemaskinene en slags kvittering, el acta, det jeg her har kalt valgrapporten, som skal signeres av vitner fra partiene. Partiene tar vare på resultatene, og stemmeboksene ligger forseglet i valglokalene, mens valgresultatene sendes inn elektronisk, grundig kryptert og via mobil, fasttelefon og satellitt. De går ikke via internett, for å hindre hacking, som er nettopp påskuddet til myndighetene for å ikke fremlegge resultatene lokale for lokale.
Kontroversene rundt selve systemet skyldes i stor grad støy og bevisst feilinformasjon fra opposisjonen ved tidligere valg. Hun som i årets valg var opposisjonens vitne overfor valgrådet, Delsa Solórzano, spredte f.eks.i 2018 falske påstander om at en identifiserer seg med et kort som heter «Fedrelandskortet», som brukes til matutdeling av myndighetene, og at valget derfor ikke er anonymt. Det året boikottet opposisjonen valget. Men det er ikke mulig at en kan koble stemmen til en konkret velger, og Fedrelandskortet er heller ikke godkjent legitimasjon. Solórzano oppfordret på X til å stemme i år, og da fremhevet hun tydelig som argument nettopp at valget er hemmelig.
I realiteten har det mange garantier. Det skal ifølge den opposisjonelle nettavisen Caracas Chronicles være praktisk talt umulig å forfalske stemmerapportene på en måte der dette ikke enkelt kan oppdages under den menneskelige verifiseringen.
Hvis myndighetene har jukset, har de altså neppe gjort det ved å manipulere selve valgsystemet, men ved å la være å forholde seg til resultatene som det formidlet.
Det var først forsinkelser i overføringen av resultatene, som ifølge valgrådets leder Elvis Amoroso skyldtes hacking. På den ene siden skal det ha vært angrep mot dataoverføringen av resultatene fra det enkelte valglokale, 30 026 totalt. De hevder også at det var koordinerte tjenestenektangrep mot valgrådets CNEs nettside, der resultatene vanligvis publiseres. Nettsiden var imidlertid nede før valget, og også to uker etter valget.
Carter Center fester ingen lit til dette, og viser til at Amoroso selv sa at nesten alle stemmetallene hadde kommet inn. At partivitnene som var til stede der valgresultatene kom inn, bare merket at det på et tidspunkt gikk litt saktere. At internasjonale firmaer som overvåker nettrafikken ikke finner spor etter tjenestenektangrep.
Når det gjelder overføringen av resultatene via telefon og satellitt er det nok mulig å hindre overføring på flere vis, uvisst i hvilken skala, forutsatt at en er til stede i landet, og kanskje innenfor institusjonene. De tre poengene til Carter Center, samt mangelen på informasjon fra myndighetene, gjør det likevel nærliggende å være skeptisk til myndighetenes begrunnelse.
Men kjernen i problemet er altså at de offisielle tallene ikke er lagt frem av valgrådet overfor allmennheten, og da er det heller ikke noe som kan verifiseres åpent.
Hva er så myndighetenes svar på dette? Vel, de har latterliggjort opposisjonen for å insistere på at det haster å få tallene på bordet. Diosdado Cabello, ofte omtalt i vestlige medier som «regimets nummer to», hevder at myndighetene har inntil 30 dager med å publisere resultatene, motsatt to dager, som er fristen alle andre synes å oppfatte som den gjeldende. Så hvorfor prøver de å kjøpe seg tid? Hvis ikke valgrådet vil legge frem de offisielle tallene, kunne regjeringspartiet ha lagt frem stemmerapportene vitnene deres har mottatt, slik de faktisk gjorde da det kom anklager om valgjuks, i 2013.
En mulig forklaring kan være at de mener at det vil skape støy og nye kontroverser. Men det er kanskje mindre sannsynlig, gitt hvor store kostnadene er ved å holde tilbake selve de offisielle dataene – hvis regjeringen faktisk vant.
Myndighetene har i stedet satt i gang en prosess der høyesterett skal granske tallene og klagene på valget. De har satt i gang en høring der ni av ti partier har akseptert å delta, noen inntar riktignok en svært kritisk holdning. Edmundo González anser det som en farse, og en prosess han kan bli kompromittert av å delta i, og Maria Corina Machado skal være i skjul og sier at hun frykter for sitt liv. Enríque Márquez, en av de andre presidentkandidatene, deltar under høringen, og fremmer en liknende kritikk i internasjonale medier. Det samme gjør også Manuel Rosales, som var opposisjonens presidentkandidat i 2006 og i dag er guvernør i delstaten Zulia. Han krever også i media å få tallene på bordet.
Kan vi være sikre på at opposisjonens tall stemmer, eller i alle fall viser en tydelig nok tendens til å konkludere? Myndighetene anklager opposisjonen for å ha forfalsket sine «valgresultater». De hevder opposisjonen på sitt nettsted har lagt frem 9400 stemmerapporter, tilsvarende bare 31 % av valglokalene, altså mye mindre enn opposisjonen hevder. De hevder også at disse rapportene er falske eller ugyldige.
I utgangspunktet skulle 31 % være for lite til å trekke konklusjoner, fordi det er store forskjeller på velger preferanser fra sted til sted. Men er datagrunnlaget så tynt som myndighetene påstår? Nyhetsbyrået Associated Press (AP) hevder å ha gått gjennom 24 000 stemmerapporter fra opposisjonens nettsted. De sier riktignok at de ikke kan verifisere om de er ekte. Javier Bertucci, en tidligere presidentkandidat og evangelist som forbindes med en «lojal opposisjon», hevdet at noen av stemmerapportene til opposisjonen ikke svarer til de han har fått fra andre kilder. Myndighetene har vist frem noen som skal være fra nettsiden til opposisjonen som er tomme eller mangler signaturer. Men så langt har jeg sett begrenset med beviser som tyder på storstilt juks.
Når myndighetene i tillegg somler med å legge frem sine egne tall, som ville gjøre det mulig å kontrastere dem med opposisjonens, er det ikke spesielt tillitvekkende.
En kan kanskje likevel tenke seg til andre mulige grunner til at myndighetene opptrer som de gjør, enn et de har kunngjort et falskt resultat for få å sitte ved makten seks nye år. Selv ikke alle nødvendigvis er mye bedre:
At myndighetene er i stand til å gjøre slike ting, er jeg ikke i tvil om. For regjeringens del fant de i 2015 et hendig påskudd for å underkjenne parlamentets makt, etter at opposisjonen hadde sikret seg et såkalt superflertall der. Et ulovlig fremskaffet lydopptak viste tilsynelatende stemmekjøp i en avgjørende delstat. De etablerte også en grunnlovsgivende forsamling med diskutabel legitimitet, som er oppløst nå. Denne så mest ut å være et forsøk på å lage et slags alternativ til parlamentet, og å forvirre opposisjonen under eller like etter en bølge med gatedemonstrasjoner med innslag av voldelig destabilisering. Den lagde i alle fall ingen ny grunnlov.
For myndighetenes del har de i seinere år også åpent byttet ut ledelsen i flere venstreside partier som protesterer mot Maduro, og deretter brukt partilogoen på stemmesedlene, så det ser ut som at f.eks. det historiske kommunistpartiet (PCV) står bak Maduro – selv om den egentlige PCV-ledelsen beskriver ham som en helt forferdelig leder, motsatt Chávez.
Stemmetallene er likevel hellige i et demokrati, og resultatene har blitt lagt frem og verifisert ved tidligere valg.
Det ser ikke tillitvekkende ut. Så vil jeg likevel driste meg til et annet og svært kontroversielt spørsmål i dagens situasjon: Kan opposisjonen ha jukset med sine tall?
Opposisjonens «resultat» viser også en påfallende stor avstand mellom kandidatene. Og det er jo to parter, der minst én av dem lyver om dette, og begge har enormt sterke interesser. Opposisjonen kunne f.eks. ønske å så tvil om valget for å skape kaos, grunnlag for kupp eller intervensjon?
Jeg tror at det å forfalske resultatene så raskt, ville være vanskelig.
Men spørsmålet må være legitimt å stille, selv om de er en forfulgt opposisjon. Fordi de er en skruppelløs opposisjon. De har også støtte fra en supermakt.
Under kuppet mot Chávez innførte de et åpent diktatur, der de oppløste høyesterett og lokale folkevalgte organer, og de sikret seg full kontroll med media. Ellers stengte næringslivet ned sine virksomheter flere ganger, og det var en økonomisk svært skadelig oljelockout (2002–2003) som fikk barnedødeligheten til å skyte i været.
Opposisjonen boikottet parlamentsvalget i 2005, selv om EUs observatører bemerket at valgrådet hadde kommet dem i møte på viktige krav de hadde stilt.
Spoler vi frem et tiår, brukte opposisjonen strategier som ledet til vold under sine forsøk på å avsette Maduro i 2014 og 2017.
Grunnen til at Maria Corina Machado ikke fikk stille til valg, handler om at hun har støttet sanksjoner mot Venezuela, og den ulovlige parallellregjeringen under Juan Guaidó fra 2019. Jeg kan ikke vurdere det rettslige grunnlaget. Men Corina Machado har bedt om sanksjoner mot sitt eget folk, om intervensjon, og støttet en parallellregjering som ikke hadde noe legitimt grunnlag.
Sanksjonene gjør det ikke bare umulig for Maduro å levere økonomisk og sosialt, men utgjør en utpressing av Venezuelas folk, der underteksten er at hvis folk stemmer på opposisjonen, så vil sanksjonene bli opphevet, og landet vil kunne vokse og handle fritt. Om det er uklart om Corina Machado er enig med innretningen på sanksjonene, har hun meg bekjent ikke protestert mot dagens sanksjonsregime.
Sanksjonene og isolasjonspolitikken mot Venezuela kan være årsak til sensasjonelle halvparten (!) av den økonomiske nedturen i Venezuela siden 2012. Da USA innførte brede sanksjoner (2017) begynte oljeproduksjonen å falle i et mye høyere tempo enn før. Migrasjonen skjøt fart, og gikk fra et høyt nivå til rene folkevandringen.
Hvis opposisjonen er villige til å gå så langt i andre sammenhenger, hvorfor skal vi tro på akkurat valgprotokollene de legger frem?
Vel, det måtte igjen være fordi de ble lagt frem fort og åpent, og altså fordi verken valgmyndighetene eller regjeringspartiet har lagt frem egne tall.
Også på venstresiden har mange nå konkludert definitivt med at myndighetene har jukset. En av dem er Estela de Carlotto, lederen for Bestemødrene på maiplassen i Argentina, et ikon for latinamerikanske venstreorienterte og støttespiller av Chávez. Hun sier at Maduro fornærmer minnet etter Chávez, og kaller ham diktator.
Det finnes imidlertid ikke kategoriske bevis.
Reaksjonene på det amerikanske kontinent spriker. Mange stater ytrer seg for og mot, ofte sammenfallende med hvem de er alliert med. En gruppe land anerkjente valgresultatet umiddelbart, mens en annen gruppe, ledet av USA, underkjente det. (Venezuela brøt umiddelbart relasjoner med syv land i Latin-Amerika som underkjente valgresultatet.) Argentina var et av landene som anerkjente González, men så uttalte de at de ventet på endelige tall, før de snudde nok engang. USA omtalte González som president, men gikk så tilbake på dette og sa at de bare anerkjenner ham som valgt president.
De venstreorienterte regjeringene i Mexico, Brasil og Colombia inntar en slags tredje vei, der de avventer at Venezuela skal legge frem valgprotokollene. Samtidig hindret de at tradisjonelt USA-dominerte Organisasjonen av amerikanske stater skal kreve dette av Venezuela. Lederne i disse tre landene er blant de som advarer mot intervensjon.
Norge avventer flere rapporter fra Carter Center. I tillegg ber Norge om at Venezuela legger frem resultatene fra valgprotokollene. Carter Center sier at de er skeptiske til en slik verifisering.
Det kan være flere grunner til å innta en slik tredje posisjon, enten at en oppriktig er i tvil, at landene ønsker å posisjonere seg for forhandlinger, eller begge deler. Mer voldelig konflikt og krise er en reell fare, i et land der folk har blitt brent levende i demonstrasjoner.
Uansett utfallet i Venezuela, haster det at progressive her hjemme kommer på banen. Det trengs gode analyser, det trengs aktiv solidaritet med befolkningen, mednasjonen mot sanksjonene, med progressive krefter som blir skvist som følge av maktspillet, undertrykkelsen og innblandingen. Her og nå er likevel saken valgresultatet. Der haster det at kortene blir lagt på bordet, og med en uavhengig verifisering. Hva som skjer videre, vet vel ingen sikkert.
Men som en sosiolog bemerket for meg under et intervju i Caracas i 2018: En viktig oppgave vi kan hjelpe til med fra Europa, er å få frem nyansert informasjon om Venezuela.
Even Sandvik Underlid er forfatter og historiker (PhD) med Latin-Amerika som spesialfelt.
Håndslag forlag
Postboks 1420 Vika
0115 OSLO
Følg oss i sosiale medier
fb.me/handslagforlag