Krig og klasse i Russland

To år etter den russiske invasjonen ser Ukraina mer og mer ut som en av historiens endeløse slagmarker. Etter at forsvarernes motoffensiv slo feil våren og sommeren i fjor, er det knapt noen vestlig militæranalytiker som snakker høyt om en endelig militær løsning på konflikten. Slik det ser ut vil tusenvis av soldater og sivile fortsette å ofres, uten at det finnes noen gangbar politisk eller militær rasjonalitet bak dette. Alternativet er sjølsagt at det internasjonale samfunnet, som FN har gjort gjentatte ganger, oppfordrer partene til våpenhvile som så følges opp av fredsforhandlinger.

Etter invasjonen har det russiske regimet gradvis klart å stabilisere økonomien, takket være høye oljepriser, og samtidig knust all motstand mot krigen gjennom hard undertrykking. En egen og uhyre regimeelojal sosial klasse av byråkrater og forretningsmenn har vokst fram. Den er villig til å følge Putin-regimet hvor langt som helst for å holde på sin egen posisjon og status.

I motsatt ende av samfunnsstigen lever underklassen og soldatfamiliene som har mistet mennene sine ved fronten i Ukraina. Den russiske økonomen Vladimir Inozemtsev forteller at en familie til en soldat som blir drept etter fem måneders tjeneste kan motta 15 millioner rubler (1,75 millioner NOK) fra staten, inkludert lønn og kompensasjon. Det vil i snitt ta en russisk familieforsørger 30 år å tjene så mye. Forventet levealder for russiske menn er 65 år. Under Putins regime er det å bli drept i krig blitt et rasjonelt økonomisk valg for soldatfamiliene og russiske husholdninger.

I vestlige og norske media er det skapt et inntrykk av – og det er nok ikke minst Putin fornøyd med – at den russiske befolkningen lojalt støtter opp om landets krig i Ukraina. I en reportasje i The Economist seint i fjor høst kom det imidlertid fram et ganske annet bilde. Opinionsmåleren Russian Field la fram tall som viste at støtten til fortsatt krig har falt fra nær 60 prosent til under 40 prosent av de spurte siden sommeren 2022.Tilsvarende har støtten til fredsforhandlinger steget med ti prosentpoeng til nær 50 prosent. Krigsmotstanden er klart størst blant de unge i Russland, som ofte henter informasjon og kunnskap utenom de offentlige radio- og fjernsynskanalene.

Det vil alltid være metodiske og kildemessige usikkerhetsmomenter knyttet til politiske meningsmålinger. Det gjelder ikke minst i et repressivt regime som det russiske. Likevel er svarene fra de 1600 respondentene til Russian Field såpass interessante at de er verdt å bruke tid på, ikke minst fordi de avviker fra den offisielle krigs- og samfunnspropagandaen.

Det mest oppsiktsvekkende er svarene som framgår ut fra sosial klasse og utdanningsnivå. Det skilles mellom seks inntektsgrupper fra ‘ekstremt lav’ til ‘høy’. Støtten til forhandlinger framfor fortsatt krig i Ukraina var størst i de tre laveste inntektsgruppene. Her gikk mellom 50 og 55prosent av de spurte inn for forhandlinger. Aller sterkest var krigsmotstanden blant dem som befinner seg hakket over bunnen i det russiske samfunnet, i den nest laveste inntektsgruppa. Her var det tre av ti som støttet krigen, mens nær seks av ti ville ha forhandlinger om fred.

Går vi så til de tre øverste inntektsgruppene, snus bildet på hodet. Hos den sjettedelen med de høyeste inntektene ga 60 prosent sin støtte til Putins krig. Statusskillet i synet på krigen blir enda tydeligere sortert etter utdanningsnivå. Her var det utelukkende blant dem med høyere gradsutdanning (‘advanced degree’) at det flertall for fortsatt krig. «Rike, utdannede og fiendtlige», er The Economists syrlige figurtittel (3. desember 2023).

I klar motstrid til funnene i denne undersøkelsen kan vi merke oss påstandene fra FFI-forsker og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i Dagens Næringsliv  (24. januar). Der hevder han at «russerne ønsker krig, så lenge de fortsatt tror de kan vinne den». Følgelig må de møte Vestens vilje til å påføre dem et «fullstendig militært nederlag i Ukraina. Det er det eneste språk russerne forstår, og det eneste de innerst inne også har respekt for». Diesen kjenner åpenbart russernes sjelsliv bedre enn de gjør sjøl. For målingen til Russian Field støtter ikke akkurat opp om Diesens urovekkende synsing om at det i det store russiske folkedypet ligger en inderlig higen etter krig. Tvert imot, faktisk.

Hva er så synet på alt dette i Europa langt vest for frontlinjene? Har vi i vest et tilsvarende sosialt klasseskille i synet på krig og forhandlinger? Uten tilgang til tilsvarende målinger oppdelt etter inntekts-og utdanningsnivå er ikke det så lett å svare på. Noen få forsøk på å løfte inn et klasseperspektiv i synet på krigen i Ukraina finnes allikevel. Ett av dem er intervjuet New Left Review gjorde med Serge Halimi, redaktør i Le Monde diplomatique, i november i fjor. Som en del av redegjørelsen for den politiske situasjonen i Frankrike, resonnerer Halimi om befolkningens syn på sanksjonspolitikken og krigen i Ukraina:

“Det er en slående sosial dimensjon ved dette. Den største bekymringen i folkeopinionen har vært at krigen ville heve drivstoffprisene og levekostnadene, og det har den gjort. De som støtter sanksjonene mot Russland trenger ikke å bekymre seg for disse kostnadene. Om krigen utvides vil det heller ikke være dem som skal slåss i den. Derimot, om du bor på landsbygda, så tenker du kanskje ‘ok,’ vi støtter Ukraina, men vil vi betale så mye mer for maten vår og drivstoffet vårt? Likevel er diskusjonen om kost og nytte ved sanksjonene fullstendig lukket».

De økonomiske følgene for småfolket både i øst og i vest er åpenbart prisen å betale for politikernes og generalenes store, europeiske krig i vårtid. Til slutt: Hva med innbyggerne i Ukraina, som for tredje på drøyt hundreår har havnet i skvis mellom stormaktene? Det sier seg sjøl at et land og et folk som har blitt angrepet har all mulig rett til å forsvare seg militært, med nødvendige midler og så lenge de evner. Samtidig kan det være at situasjonen i Ukraina er i ferd med å gjøre tanken om et akseptabelt forhandlingskompromiss med Russland og verdenssamfunnet kollektivt akseptabel. Alternativet synes å fortsette å kjempe Vestens kamp, stadig like alene, med krigens ansikt vendt mot fiendens feltartilleri og det ustanselige granatregnet i flukt mot dem over den grå vinterhimmelen.

Kommentarartikkelen har tidligere stått på trykk i Klassekampens orienteringsspalte 10.02.24.