Lavlønnsmodeller - LO må handle!

Jeg skal snakke om lavlønnsmodeller. En av mine absolutte hjertesaker.

I lønnsoppgjørene forsøker man å utjevne lønnsforskjeller ved å gi de som har lavest lønn et ekstra tillegg. Det finnes ulike modeller for å beregne dette. De siste 20 årene er det som oftest blitt brukt én utregningsmodell, med utgangspunkt i gjennomsnittslønnen i ulike overenskomster. Dessverre treffer ikke denne modellen alle som er reelt lavtlønna. Som frisør er jeg vel kjent med dette.

Hvorfor har det seg slik at mange av de lavest lønte ikke får lavlønnstillegget med den utregningsmodellen LO og arbeidsgiversiden har samlet seg mest om de siste 15-20 åra?

Årsaken er at lavtlønte, som jobber på overenskomster som i gjennomsnitt er over 90 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, ikke får tillegget. Gjennomsnittsberegning betyr at det alltid vil være ansatte med lavere og høyere lønn. De med høyest lønn drar opp snittet, slik at mange av de lavest lønte rammes.

I 2022 tilsvarte 90% av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn 488.000 kroner. Alle ansatte som er på overenskomster med en gjennomsnittslønn under dette skal i prinsippet ha et eget lavlønnstillegg. Dette skjer ikke. 

Noen har et gjennomsnitt som er under 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Her får ikke bare de lavest lønte lavlønnstillegget, men også de høytlønnede som jobber på denne overenskomsten. 

Oppsummert; lavtlønte på overenskomster hvor snittet er over 90% får ikke lavlønnstillegg der høytlønte som kommer på overenskomster hvor snittet er under 90% får tillegget.

Jeg skal komme med noen eksempler fra forskjellige bransjer som sliter med dette:

1. Frisørene er i gjennomsnitt en lavtlønna bransje. De fleste frisører tjener ikke over 488.000 kroner. Det er min og fagforeningen min sin påstand. I frisørbransjen jobbes det på minstelønn + provisjon, og med provisjon vil lønna variere mye fra måned til måned og ikke minst fra frisør til frisør. Det kan være store interne lønnsforskjeller i hver frisørsalong. 
2. Så har vi Byggindustrioverenskomsten i Fellesforbundet, hvor (10) bransjer har samme overenskomst. Her regnes det også et gjennomsnitt. Der får heller ikke de lavest lønte får tillegget de skulle hatt. I industrien, som produserer byggevarer, er det et stort gap mellom betongelementer og trelast. Betongarbeiderne drar opp gjennomsnittet slik at de lavest lønte trelastarbeiderne ikke får nyte godt av lavlønnstillegget. 
3. Samme problemstilling har vi for kantinearbeidere og renholdere som er organisert i NTL, IKT-bransjen i El og IT og reiselivsbransjen i Handel og kontor. Her drar psykologer, prosjektutviklere og andre yrkesgrupper på samme overenskomster opp snittet, slik at de med minst ikke får tillegget de skal ha. 
4. Til og med vår egen LO-leder, Peggy Hessen Følsvik, sa til Fagbladet i forkant av fjorårets oppgjør at hun selv er klar over disse skjevhetene og selv har erfart dette i sin tid som tillitsvalgt og forhandlingsansvarlig for luftfarten. 

‍

Modellen som er blitt mest brukt siden 1990-tallet er derfor ikke levedyktig når den hindrer lavtlønte å komme opp på et anstendig nivå. Det er disse som merker prisveksten og dyrtiden mest. Likevel så vi Peggy juble i alle landets aviser i etterkant av streiken i fjor – og året før der, og året før der. Hun sa at de som hadde minst hadde fått mest. Hun vet at dette er en sannhet med modifikasjoner. 

I mellom 15 og 20 år har fagforeningen min, og andre fagforeninger, jobba for en mer treffsikker lavlønnsmodell. Men svarene vi får fra de sentrale lederne går igjen til det kjedsommelige. Senest i fjor svarte Peggy «It takes two to tango».

Vel, det er medlemmer som sikrer tariffmakt, ikke dansepartnere. Hvis jeg var LO-leder og måtte velge mellom å danse tango med motparten eller sørge for at mine medlemmer fikk lavtlønnstillegget de har krav på – hadde valget vært rimelig enkelt. 

Så litt om hvordan de kommer frem til disse tallene der frisørene, trelastprodusentene, kantinearbeiderne og renholderne ikke kjenner seg igjen. 

Frisørenes fagforening kan som oftest stille seg sånn noenlunde bak SSB sine tall når de kommer en av de første månedene i året. Men i forkant av oppgjørene, når Teknisk beregningsutvalg legger frem sine tall, har noe skjedd på veien. Tallene er plutselig mye høyere enn det vi så fra SSB. Når vi spør hvordan TBUs tall har kommet frem får vi aldri noen gode svar. 

LOs sekretariat nedsatte i oktober 2018 en arbeidsgruppe med oppdrag å gjennomgå ulike lavlønnsmodeller. 

I rapporten som kom i 2021 står det noe vi medlemmer virkelig bør være klar over: «Det er NHO som ut fra data overført fra SSB produserer og kvalitetssikrer lønnsstatistikken for tariffoppgjørene. Bedriftene i NHO må gi samtykke til denne bruken av data, og det er et avtaleforhold mellom SSB og NHO om overføring av data og form på disse. NHO forvalter data innenfor disse rammene». 

Disse tallene går rett inn til Teknisk beregningsutvalg. 

Ja, dere leste riktig. NHO kvalitetssikrer tallene. Og LO aksepterer det. År etter år. For frisørene utgjorde dette, fra tallene lå hos SSB og til NHO «kvalitetsikra» de, en forskjell på over 80.000 kroner i året. Det er mye penger når våre medlemmer heller kjenner seg igjen i de første SSB-tallene. 

Rapporten problematiserer manglene i tariffstatistikken, som leveres av NHO. Blant annet samtykker ikke alle bedrifter og leverer inn sin lønnsstatistikk. Bedrifter som avviker veldig fra gjennomsnittet, kan påvirke lønnsstatistikken i begge retninger. I tillegg er det ulike måter bedriftene rapporterer inn lønn på. Dette kan avvike fra det som blir sendt over fra SSB til NHO og viser svakheten med lønnsstatistikken NHO og LO legger til grunn. 

Arbeidsgruppen i LO har som nevnt sett på flere lavlønnsmodeller. 

I rapporten trekker de selv frem to alternativ til den lavlønnsmodell som er mest brukt siden 2005 og som er mer treffsikre enn dagens modell:

• Tillegg gitt etter gjennomsnitt i bedriften 
• Individuelt lavlønnstillegg 

Begge alternativer har sine styrker og svakheter. Tillegg gitt etter bedriftsgjennomsnitt forutsetter at det er tillitsvalgte og klubber i alle tariffbundne bedrifter som er i stand til å foreta de nødvendige beregninger sammen med bedriften. Modellen kan fungere bra for lavlønte innen overenskomstområder som har både lavlønns- og høylønnsbedrifter, men stor ulikhet i lønn mellom grupper internt i bedriften kan gjøre modellen mindre treffsikker. 

Modellen med individuelt lavlønnstillegg har trolig meget god treffsikkerhet for alle lavlønte. Imidlertid vil denne modellen gripe inn i eksisterende lønnssystemer i bedriftene ved at noen ansatte i bedriften kan gis lavlønnstillegg og andre ikke, noe som kan gi utfordringer for de tillitsvalgte.

Et tillegg gitt etter bedriftsgjennomsnitt vil nok passe mange lavtlønte godt, og er en bedre løsning enn den som blir brukt i dag, for noen.  

Dessverre vil bedriftsnivå ikke være den beste løsningen for frisørene da hver enkelt frisør oftest tjener ulikt seg imellom og i hver salong. Her vil et individuelt lavlønnstillegg være mest treffsikkert. Det vil bli mer omstendelig, men det vil bli mest rettferdig- for alle som ikke får lavlønnstillegget i dag.

Men om en lavlønnsmodell gjør at man endrer lønnsrelasjonene innen bedriftenes lønnssystemer, så må det kanskje til for at de som har minst får mest. Vi må tørre å prøve oss frem, når vi ser at noe ikke fungerer. Vi må få nødvendig opplæring. Vi må ut av komfortsonen som tillitsvalgte, både ute i bedriftene, men også LO i forhandlinger med arbeidsgiversiden. 

År etter år har vi vært vitne til at dagens lavlønnsmodell ikke treffer presist nok. Og når LO-ledelsen sitter stille i båten på snart 20. året og er vel vitende om at denne uretten begås, er de medskyldig i at de lavest lønte blir hengende etter i lønnsutviklingen. 

Nå, kamerater, må vi stille oss spørsmålet om vi kan akseptere nok et oppgjør hvor det ikke blir gitt lavlønnstillegg til alle lavtlønte! Vi trenger offensive forbundsledere som går i front og tar ansvar! Nok er nok! Kamerater, nå må vi vise at LO ikke er en nikkedukkeorganisasjon, men en kamporganisasjon! 

Ta kampen for de lavtlønte i LO og si nei til tango med NHO.

Teksten ble framført under Trondheimskonferansen 27.01.24 og tilpasset for publisering. Foto: Anne Martine Grymyr