Litteraturen og revolusjonen

Å lage seg en liste over de 100 viktigste bøkene for venstresiden kan høres ut som en fin ting å drive med i ferien. Skal kanoniseringen som Klassekampen har tatt initiativ til oppnå noe mer enn promotering av egen belesthet og egne favoritter, så bør nok dette dykket ned i bøkenes verden også stille enkelte harde spørsmål og åpne opp for noen kritiske refleksjoner om historiens gang for den politiske venstresiden.

I historiefaget er det et innarbeidet og mye repetert skille mellom ‘eldre’ og ‘moderne’ historie som går ved årstallet 1789 og den franske revolusjonen. Det er det god grunn til. Da falt nemlig den gamle samfunnsordenen (l’ancien régime) sammen, først i Frankrike, og i løpet av århundret som fulgte over store deler av Vest-Europa. Det nye som vokste fram i stedet var rett og slett kimen til det vi regner som det moderne samfunnet helt fram til vår egen tid. Ett av de mest sentrale trekkene ved moderniteten var at allmuen vant fram og ble en del av statsstyret og det politiske systemet.

Det var også akkurat her den politiske venstresiden ble til. Det var da den grunnlovsgivende forsamlingen trådte sammen i Tuileries-palasset i Paris at ikke bare Frankrike, men den politiske verden fikk sin høyre/venstre-akse. I en kommende bokutgivelse om fransk samfunnsliv viser Kjerstin, Aukrust, førsteamanuensis ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (UiO), til et sitat fra historikeren Albert Soboul i denne anledning: «Det gjorde seg alt gjeldende en viss politisk gruppedeling innen forsamlingen, uten at man derfor kan tale om partier i ordets nåværende betydning. Til å begynne med var det i grunnen bare to grupper. Den ene var
aristokratene, det gamle regimets våpendragere. Den andre var patriotene, forkjemperne for den nye samfunnsordning». Plasseringen av de ulike gruppene i den franske grunnlovsforsamlingen kom til å definere de politiske retningene la gauche (venstre) og la droite (høyre) for godt. I over 200 år har dette beholdt posisjonen som det uomtvistelige hovedskillet mellom ulike politiske bevegelser og partier.

«Hvilke av venstresidens og den kritiske teoritradisjonens teser er det som
fortsatt har forklaringskraft i dag?»

I våre dager skimrer lysene og gløden fra revolusjonens tidsalder ikke like sterkt på historiehvelvingen bak oss. Der revolusjonen og året 1789 åpnet dørene for det moderne, framskrittet og det politiske venstre, så ligger det en atskillig dystrere horisont over historiediskusjonene om og når denne lange modernitetsepoken tok slutt. I nøkkelverket ‘The Left Hemisphere. Mapping Critical Theory Today’ (2013, fransk originalutgave 2010) sondrer fransk-armeneren Razmig Keucheyan mellom tre slike
alternative periodiseringer: (1) formingen av ‘the new left’ og de nye sosiale protestbevegelsene i storhetstida 1956-77, (2) den lengre historiske perioden fra første verdenskrig og den russiske revolusjonen 1914 til Berlinmurens fall 1989, presist fanget opp i historikeren Eric Hobsbawms begrep om ‘det korte 20. århundret’, og (3) som antydet over, en massiv 200 år lang modernitetsepoke som starter med den franske revolusjonen i 1789 og først utånder ved slutten av det forrige århundret.

Alle disse tre periodiseringsfortolkningene til Keucheyan har mye spennende ved seg. La oss som en innledende manøver gå tilbake til den lengste og mest omfattende av dem. I likhet med historiefagets skille mellom ‘gammelt’ og ‘nytt’ opererte også sosiologien, og ikke minst de postmoderne teoriene som vant fram i 1980- og 1990-årene, med samfunnsomveltningen i Frankrike som markør for overgangen utviklingen av en moderne samfunnsformasjon. Seinere revolusjoner som Russland i 1917, Kina i 1949 og i en rekke nasjoner i det globale sør i tiårene etter andreverdenskrig, anses primært som ‘oppfølgere’ til den verdenshistoriske begivenheten i Frankrike ved epokens begynnelse.

Felles for venstresidens revolusjoner på 1900-tallet var at de slett ikke lyktes med å nå sine langsiktige mål i samme grad som originalen fra 1789. Tvert imot utviklet de seg til å bli mer eller mindre gyldige argumenter for kommunismens og sosialismens motstandere på høyresiden. For den postmoderne vendingen som feide over universitetene og akademia, særlig på 1990-tallet, la dette grunnlaget for en særpreget påstand om modernitetens og den politiske venstresidens opphør. Resonnementet gikk ut på at siden de kommunistiske regimene i Sovjet, i Kina og over store deler av det eurasiske kontinentet hadde feilet fullstendig i oppgaven med å fullbyrde det som var satt i gang med revolusjonen i 1789, så var hele det moderne samfunnsprosjektet i den vestlige verden å regne som kompromittert og ødelagt.

Razmig Keucheyan nevner Jean-Francois Lyotard, Frederic Jameson og Marshall Berman blant dem som tenkte og skrev i disse baner. For disse postmoderne ‘superteoretikerne’ innebar alt dette det samme som å si takk og farvel til verdigrunnlaget og de politiske og intellektuelle kategoriene som hadde preget modernismen og venstresiden i 200 år. Folkeopplysning, fornuft, vitenskap og begreper om tid og rom ville etter deres syn nå måtte vike til fordel for mikroperspektiv, de små fortellingene, identitetsspørsmål, minoritetsrettigheter og uavvendelig økonomisk globalisering.

Om en først går til det skritt å lage en venstrekanon, så spørs det om en ikke også skal legge litt mer tid og krefter i å studere og forstå de vel 230 årene som er gått siden det politiske venstre dukket opp som historisk fenomen. Hvordan har det gått, egentlig? Hva har vært de store linjene i den politiske utviklingen? Ikke minst: hvordan skape åpning for å gjenreise en felles vilje om å nå fram til en bærekraftig samfunnsformasjon der folk kan leve i frihet, likhet og gjensidig respekt?

For å nå fram til den andre enden av disse spørsmålene, er det nødvendig å skjerpe inn kravene til en ny litterær venstrekanon et par hakk: Hvilke av venstresidens og den kritiske teoritradisjonens teser er det som fortsatt har forklaringskraft i dag? Enda viktigere; hvilke av dem har et frigjørende og samtidig økologisk bærekraftig potensial for oss alle nå i 2023?

En god kollega og en av veteranene i De Facto fortalte fra en faglig-politisk reise i (ml)-bevegelsen til Kina for mange herrens år siden. Han fikk til et personlig møte med en av koryféene og toppideologene i det kinesiske kommunistpartiet. Lett unnskyldende spurte han: «Hva tenker du om de langsiktige konsekvensene av den franske revolusjon?». Partiets vise mann tenkte seg kort om, før han svarte: «Det er for tidlig å si».

Idar Helle, historiker og styreleder i Håndslag forlag
idar.helleATgmail.com
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Klassekampen orientering.

‍