Når det flommer over

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Klassekampens orienteringsspalte 30.11.24.

Katastrofeflommen rundt Valencia har hatt stikk motsatte effekter i topp og bunn av den spanske samfunnspyramiden. På det politiske plan har tragedien i slutten av oktober avdekket og forsterket de nedbrytende motsetningene mellom de to politiske maktpartiene, og mellom region og stat. I de hardest rammede lokalsamfunnene derimot, kan samholdet etterpå ha skapt et sterkere fellesskap og fornyet håp for tida som kommer.

Intenst høstregn og flomstore elver er ingen nyhet i Middelhavsområdet. Om økologien og geografien i regionen forteller Fernand Braudel i ‘La Méditerranee’ (1977) om et middelhavsklima som har vært langt mer krevende og ugjestmildt enn vi ferierende nordboere gjerne innbiller oss.

En god venn av meg, Cristina Asensi, skriver på epost fra Picanya like sør for Valencia. Hun forteller om bestemoren som ‘levde livet i sjokk’ etter å ha vært vitne til flommen i 1957. Den krevde over 80 menneskeliv og gjorde 3500 familier hjemløse. Cristina er tidligere leder i Attac i Spania. Hun kommer fra en familie som har stått i venstresidens kamp tilbake til den spanske republikken og borgerkrigen i 1930-årene. Derfor vet hun også hva som fulgte i kjølvannet av ødeleggelsene under Valencia-flommen den gang. Det høyreautoritære diktaturet startet et stort anleggsarbeid for å lede flomelva Túria bort fra byen og ut i havet lenger sør. Dem som ble satt til å utføre kroppsarbeidet, i ni lange år under hjerteløse arbeidsforhold, var imidlertid ikke Francos egne folk. De var fanger hentet fra regimets politiske fengsler.

Noen kilometer sør for Spanias tredje største by ligger innsjøen Albufera, eller snarere det lille som er igjen av den. Navnet er arabisk og betyr ‘innlandshavet’. Innsjøen var før en garantist for økobalansen i området. Den var utløp og beholder for flere titalls elve- og bekkeløp, som ligger livløse og tørrlagte mesteparten av året, men som så brått fylles med store vannmengder under regntida på høsten.

Langsomt, så raskere, ble denne lokale økobalansen satt under press. Allerede i 1960-årene begynte det spanske diktaturet å legge til rette for jordbruk, deretter boligutvikling, i randsonene omkring Albufera. Denne utviklingen tok så et foruroligende byks etter at Spania ble medlem av EF midt på 1980-tallet. For å sikre landet økonomisk fotfeste innenfor det europeiske indre markedet, og uten nok konkurransedyktig industri til å gjøre jobben, kom det en forsert satsing på eiendom, boligbygging og turistutvikling.

I Valencia-regionen kom profittmaksimeringen, samrøret og korrupsjonen mellom eiendomsbransjen og styresmaktene lokalt til å bli satt helt på spissen. Det ble over tid lagt til rette for en fullstendig uforsvarlig utbygging av områdene som ligger i det naturlige nedsigsområdet omkring innsjøen Albufera.

Da den risikofylte boligbyggingen først hadde skjedd, la arealplanleggerne og forskerne ved det polytekniske universitetet i Valencia fram forslag til avbøtende tiltak. Det handlet om skogplanting langs elvebreddene, bygging av damanlegg og opprettingen av en grønn sikkerhetssone rundt de farligste elveløpene. Bortimot alt sammen ble ignorert og lagt i skuffen.  Cristina Asensi oppsummerer det kort: Fraværet av politisk samfunnsansvar kommer til uttrykk i ignoranse og motvilje, som i siste instans bare kan forklares med omfanget av og tradisjonen for politisk korrupsjon i regionen. Det hele blir som å sitte og lese det ennå uskrevne, siste kapitlet i historikeren Paul Prestons ‘A people betrayed: A history of corruption, political incompetence and social division in modern Spain’ (2020).

Konsekvensene av flere tiårs feilgrep åpenbarte seg natten mellom 29. og 30. oktober. I løpet av noen få timer falt det ufattelige 491 liter nedbør per kvadratmeter i åsene rundt Chiva litt lengre inn fra kysten. 15 timer seinere var 216 mennesker i Paiporta, Picanaya og Valencia-regionen omkommet. Flere titalls personer er fortsatt ikke gjort rede for. Det ble raskt kjent at de regionale myndighetene under ledelse av høyrepartiet Partido Popular og Carlos Mazón hadde ventet i mange timer med å offentliggjøre nedbørvarslene fra den statlige meterologitjenesten. Redningspersonell utenfra, blant annet en tropp brannmenn fra naboregionen Catalonia, ble bedt om å snu og reise tilbake. Dette skjedde på et tidspunkt der det fortsatt var mulig å redde liv ut fra vannfylte garasjeanlegg og biler med forfrosne familier ute i veigrøftene.

Etter katastrofen kom den store stillheten til Paiporta og Picaneya. Alt var ødelagt, ingen hjelp var å få. Flere steder tok det 48 til 72 timer før myndighetenes hjelpeapparat nådde fram. Uten mat, vann, elektrisitet, nyhetsmeldinger, skadeoversikt og hjelp utenfra, forteller Steffen Stierle, en annen god venn (og Cristinas samboer), i Berliner Zeitung 9. november om øyeblikket da innbyggerne i Picanaya kom ut i dagslyset morgenen etter katastrofen. I taushet, men i fellesskap startet de rednings- og oppryddingsarbeidet. Siden kom det frivillige hjelpere og etter hvert også flere tusen utkommanderte soldater til for å bidra.

Steffen skriver om en ung mann han traff og som gikk og bar tungt på store vannbeholdere langs motorveien ut fra Valencia. Han hadde tatt ut to uker ferie fra jobben og reist 30 mil fra Zaragoza for å hjelpe. «Hver dag bærer han mat og drikke til Paiporta, og deretter spar han gjørme. Han hjelper et eldre ektepar, og er synlig berørt over situasjonen deres. Katastrofen påvirker ham dypt, han føler med folket […] Da vi sier farvel, har vi tårer i øynene».

Det er en form for dobbelt budskap som trenger gjennom fra flomfortellingene og tragedien i Spania. Det mest opplagte er at det økonomiske og politiske systemet som bærer et stort ansvar for klimaendringene, ikke ser ut til å ha den nødvendige kapasiteten som skal til for å håndtere elendigheten som systemet sjøl har vært med på å skape. Likevel tenker jeg det andre budskapet det viktigste å holde fast på akkurat nå. Når de store ulykkene inntrer kommer folk sammen og gjør det de kan, og særlig for de mest utsatte, for at så mange som mulig skal klare seg. Det er det stoffet, også, vi er laget av.