Nellikrevolusjonen 50 år

Einar Braathen er professor ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) ved Oslo Met, medredaktør for tidsskriftet Vardøger og sitter i redaksjonen til Håndslag forlag. Han kommer med bok om Nellikrevolusjonen i Portugal i 1974 på forlaget til høsten.

I 48 år hadde Portugal vært et fascistdiktatur. I 13 år hadde landet kriget for å beholde sine kolonier i Afrika og Asia. 

Kl. 00:20 natt til 25.april 1974 kunne sangen Grândola Vila Morena av den opposisjonelle musikeren José Afonso høres på nasjonal radio. Dette var det avtalte signalet for et militærkupp, satt i gang av landets kapteiner og andre yngre offiserer. Troppene som rullet inn på Praça de Comércio for å ta kontrollen over Lisboa, ble stoppet av en stridsvognavdeling anført av en regimetro general. Men soldatene nektet å utføre generalens ordre om å skyte på opprørstroppene. Innen kvelden var omme, hadde statsminister Caetano overgitt seg. Han overlot styringen av landet til kapteinene som kalte seg MFA, De væpnede styrkers bevegelse. Kuppmakerne trengte ikke løsne et eneste skudd.

I løpet av én dag utviklet militærkuppet seg til å bli en folkets revolusjon. Den fikk raskt navnet a Revolução dos Cravos - Nellikrevolusjonen. For i Portugal blomstrer nellikene i april. Blomsterselgerne på Rossio-plassen i Lisboa ble så begeistret da opprørssoldatene ankom at de forærte hver og en av dem en rød nellik. De tre løftene fra MFAs side – Frihet, Fred, Utvikling – vant enorm gjenklang i befolkningen. 

Frihet: Folk i gatene erobret de neste dagene den ene friheten etter den andre:  forsamlings-, demonstrasjons-, organisasjons- og ytringsfrihetene. I Lisboa var over én millioner mennesker ute og feiret 1.mai, til da forbudt. Arbeiderkomiteer ble valgt på landets arbeidsplasser. En streikebølge sikret arbeidstakerne de største lønnsøkningene landet hadde sett, sammen med avtaler som garanterte streikerett, betalt ferie og sykepenger. På arbeidsplassene, i avisredaksjonene, på studiestedene, i kommuneadministrasjonene fikk folk sparket de av sjefene som hadde samarbeidet med overvåkingspoliti og vært håndlangere for diktaturet – en renselsesprosess portugiserne kalte saneamento. 

Fred: Siden 1961 hadde landets diktator, António de Oliveira Salazar, trappet opp krigføringen for å beholde landets kolonier. Alle portugisiske menn måtte utføre 4 års militærtjeneste. Men frigjøringsbevegelsene i Angola, Guinea-Bissau, Mosambik og de andre koloniene lot seg ikke stoppe. På afrikansk side ble kanskje så mange som 100 000 mennesker drept, på portugisisk side nærmere 10 000. Anslagsvis 40 prosent av statsbudsjettet ble brukt på militære formål. Dette skapte dyrtid og økt nød i Portugal, og selv ledende generaler erklærte offentlig at krigen ikke kunne vinnes. Krigsmotstanden spredde seg både blant de militære og i befolkningen. Etter den 25.april innledet Portugal forhandlinger med frigjøringsbevegelsen. Innen utgangen av 1975 hadde alle koloniene oppnådd full uavhengighet. 

Utvikling: Landets militære ressurser kunne nå i stedet settes inn for å sikre endring og utvikling av et av Europas fattigste land. Analfabetismen i Portugal var på over 30 prosent. Landets studenter utførte ett års samfunnstjeneste, de fleste på landsbygda. I løpet av få år bygde Portugal opp en velferdsstat med skole og helsetjenester for alle etter gratisprinsippet. Som svar på kapitalflukt og politiske kuppforsøk fra landets rikeste, ble bankene og forsikringsselskapene nasjonalisert. Det samme ble noen av de største konsernene i næringslivet. En omfattende boligbevegelse, med nabolagskomiteer og okkupasjoner av tomme hus, satte preg på byene. For å svare på dette bygde staten og kommunene boliger sammen med vei-, vann- og kloakknett i stor skala. 

Revolusjonen rullet videre – ikke med militær tvangsmakt, men med sivil folkemakt. Ulike nettverk spratt fram og fremmet arbeiderkontroll i nasjonaliserte virksomheter og arbeiderstyrte bedrifter i privat sektor. Grasrotkomitéer på ulike områder i samfunnet begynte å samordne seg. Om lag en tredjedel av befolkningen involverte seg i ulike former for grasrotdemokrati, ifølge historikeren Raquel Varela. I løpet av 1975 ble sosialisme og den private eiendomsretten til produksjonsmidlene satt på den offentlige dagorden. Time Magazine publiserte 11.august 1975 en cover story om Portugal som «den røde trusselen» i Vest-Europa.

I Nellikrevolusjonens rekker utkrystalliserte det seg etter hvert klare venstre- og høyrefløyer, noe som utover høsten 1975 lammet regjeringens arbeid. Dette kunne motstanderne av revolusjonen på ytre høyre fløy utnytte. En vært konservativ katolsk kirke ledet an i motstandsarbeidet, og den samarbeidet med fascistiske grupper som opererte fra Spania under Franco. Den 25.november 1975 skar MFA igjennom. De militære lederne la opp til et nasjonalt kompromiss: ingen videre ekspansjon av revolusjonen, men de viktigste erobringene skulle sikres. Nasjonaliseringene, jordreformen, arbeiderkontrollen og velferdsstaten ble derfor skrevet inn i landets grunnlov av 1976, sammen med en formulering om at demokratiet Portugal skulle utvikle seg i sosialistisk retning.  

Fra 1980-tallet fram til i dag har nyliberalisme, høyre-regjeringer, EU-medlemskap og finanskrise skrelt vekk de rødeste restene av revolusjonen. Men velferdsstaten, med de offentlige utdannings-  og helsetjenestene, har overlevd trass i sterke innstramminger. Det samme har demokratiet. Selv det svært høyreradikale partiet Chega, som fikk 18 prosent av stemmene ved valgene 10.mars i år, tør ikke hylle tida før 25.april 1974. Dagens yngre generasjoner feirer derfor Frihetsdagen og roper: «25.april, alltid! Fascisme, aldri mer!»

Konklusjon: Nellikrevolusjonen avviklet Europas siste fasciststyre og koloniimperium. Revolusjonen var fredelig, utløste en over 20 år lang global demokratiseringsbølge og sikret et robust folkestyre i landet. Verden kan i dag både takke og gratulere folket i Portugal!