Nordamerikanske korrektiv

I VMs tre arrangørland viser reformhungrige, demokratiske sosialister akkurat hvor det har gått galt for det norske sosialdemokratiet.

24. juni la den norske skattekommisjonen fram en innstillingsom vil kutte drastisk i skatten til de rikeste. Store deler av formueskattenskal bort. I stedet får resten av oss nye kostnader å se fram til, i form av økte avgifter, høyere momssatser og økt skatt på pensjon. Tross større utgifter til store budsjettområder som forsvar og helsevesen, legges det bevisst opp til lavere framtidig inntektsgrunnlag for offentlig sektor.

Skattekommisjonens forslag er grunnleggende ufornuftige og usosiale. De er egnet til å gjøre stor skade, både for befolkningen - og innad på den politiske venstresiden. Samtidig har forslagene åpenbart velsignelse fra finansministeren. Under Jens Stoltenbergs overoppsyn skal den velstående makteliten i Ap nå presse på for mer til de rike. Regjeringen og stortingsgruppa, LO og Fagforbundet, lokale ordførere og partilag; alle skal med når grunnlaget for den samlede venstresidens valgseire i 2021 og 2025 nå skal parkeres for godt.  

Over sommeren kommer et ubarmhjertig skatteoppgjør mellom de rødgrønne og innad i Ap. Så, mens vi venter på høstens Godot; hvordan står det til med venstresiden i de tre arrangørlandene, når det kommer til de samme spørsmålene om økonomisk ulikhet og sosial rettferdighet?

Det nordamerikanske kontinentet har i det siste hundreåret vært den globale kapitalismens ubestridte kjerneområde. I motsetning til i Skandinavia og Vest-Europa, har ikke venstresiden i USA, Canada og Mexico fått mulighet til å bygge oppslutningen sin på arbeiderbevegelsens historiske styrke. Når det politiske venstre har stått sterkt, har det vært på lokalt, eller til nøds, regionalt nivå. Desto viktigere har det vært å utvikle et valgprogram som reelt vil bety en forskjell for velgerne og aktivistene der ute.

En ypperlig illustrasjon på dette er valget av Zorhan Mamdani som borgermester i New York i fjor høst. Kampsakene hans var konkrete og utpreget sosialt orienterte: Stans i husleieøkninger, gratis kollektivtransport, mer sosial boligbygging, barne- og familiepolitiske tiltak, og økt skatt på formue og høye inntekter.

En bredt sammensatt velgerkoalisjon var en forutsetning for å vinne gjennom med denne sosialradikale valgplattformen. Kunststykket besto i å beholde tilstrekkelig støtte fra de velstående, liberale sjiktene i verdensfinanshovedstad. Samtidig nådde Mamdani ut til unge og nye velgergrupper, gjerne med begrensede økonomiske ressurser, og gjerne fra etniske og religiøse minoriteter.

Zorhan Mamdanis kampanje bidro til å forsterke en radikal strømning hos Demokratene. Den var fra før forbundet med kongressrepresentant Alexandrio Ocasio-Cortez (AOC) og senator Bernie Sanders. Denne lange politiske offensiven gir etter hvert gjenklang. Under bannere om ‘Demokratisk sosialisme’ stiller radikale demokrater og uavhengige kandidater valglister i storbyer og rurale valgdistrikter over store deler av USA.

Nord på kontinentet har Canada tradisjonelt mer politiskstabilitet å by på enn både USA og Mexico. Landet har et fungerende flerpartisystem både på føderalt og på provinsnivå. Venstreutfordreren av de tre store partiene er New Democratic Party, med forankring i fagbevegelsen og mye til felles med klassiske sosialdemokratiske partier i Europa. På politikkområder som helse, velferd, arbeidsliv, utdanning og klimatiltak ligger Canada flere hestehoder foran nabolandene i sør.

Den virkelig store politiske venstrebevegelsen på detnordamerikanske kontinentet finner vi allikevel i Mexico. Det som har skjedd i landet med nær 140 millioner innbyggere de siste åtte årene, siden «Amlo» López Obrador ble valgt som president for det nye venstrepartiet Morena i 2018, kan etter mitt syn karakteriseres som en fredelig politisk revolusjon. I en stor, uoversiktlig nasjon dominert av dødelige klasseskiller, mektige narkokartell og høy volds- og drapsrisiko, har López Obrador og etterfølgeren Claudia Sheinbaum (valgt i 2024) maktet å bryte med en politikk som før tjente de mektige og korrupte.

Det politiske prosjektet har hele tida vært å styrkekjøpekraften og bygge ut velferdsordningene for det breie befolkningsflertallet. Morena har holdt en overraskende sosialkonservativ profil, og i motsetning til venstresiden i USA og Latin-Amerika for øvrig ikke markert seg som en klar støttespiller for minoritetsbevegelser i befolkningen. Ved valget av Sheinbaum for to år fikk hun støtte fra opp mot 80 prosent av lavinntektsgruppene som stemte. Det er et uttrykk for sosialt basert klassestemmegivning som savner sidestykke i vår tid.

Et nøkkelspørsmål i politisk analyse og de siste 50 år lyder: Hvorfor mister den etablerte venstresiden oppslutning så mange steder, og i Norge inkludert? Det meste av svaret ligger her, like foran øynene våre, i forskjellene vi her har poengtert: Når sosialdemokratiet i maktposisjon ikke lenger sørger for omfordeling, men i stedet blir en  garantist for de mektiges klasse interesser, smuldrer velgergrunnlaget langsomt bort. Etter krigen og fram til 1980 lå Ap’s oppslutning i valg mellom 40 og nær 50 prosent. Nå er det et parti med like over 20 prosent oppslutning. Uten å blunke har partieierskapet på Oslo vest igjen funnet fram til den nyliberale politiske grunntonen som driver partiet og venstresiden ned og atter ned i oppslutning.

Venstrebevegelsene i de tre vertslandene for VM måtte starte med blanke ark og et langt vanskeligere utgangspunkt. Det håndterer de akkurat nå med målrettede politiske prosjekter som bygger tillit og vekker velgernes oppmerksomhet. Det er et ideologisk atlanterhav mellom dette og forslagene i Ap-regjeringens skattekommisjon.

Teksten har stått på trykk i Klassekampen Orientering 11.07.26.

‍