Nyliberalismen er de rødgrønnes svøpe

Avregulert kapitalisme eller nyliberalisme har som mål en drastisk nedbygging av statens innflytelse, konkurranseutsette og privatisere offentlig sektor, redusere fagbevegelsens makt og helst gjøre alle ting til varer. Endringene er gjennomført skritt for skritt over flere år via nasjonal politikk, EU og EØS-avtalen. Kritikk om manglende vilje til styring treffer ikke helt. Dette er en villet utvikling fra ulike regjeringer. Markedsstyring overtar for folkestyre. Nesten upåaktet skjer dette også innen offentlig eide selskaper samt stat- og kommune-administrasjoner.

Høyrepartier er prinsipielt for økt markedsmakt. Virkemidler er skattelettelser til fordel for de som har mest, holde trygder nede for å straffe de som ikke kan jobbe («arbeidslinja»),svekke arbeidslivslovgivning, øke adgangen til bruk og kast av arbeidskraft, spesielt arbeidsinnvandrere, samt konkurranseutsetting i stat og kommuner. Solbergregjeringa innførte to konkurrerende tariffsystemer i staten. Hovedlinja er å øke konkurransen om lønns- og arbeidsvilkår som er det stikk motsatte av hensikten med fagorganisering og tariffavtaler.

Avregulert kapitalisme styrker arbeidskraftkjøperforeninger som NHO, Virke og Spekter samt åpner opp for mer aggressive arbeidskraftkjøpere. NHO vil ha større skattekutt enn det Erna fikk til på åtte år, ivrer for velferdsprofitører, støtter svekking av arbeidsmiljøloven og gjennomførte sammen med Høyre en kampanje mot det delvise forbudet mot bemanningsbransjen. NHOs ideologiske ståsted bekreftes ved at de bidro aktivt til opprettelsen av den nyliberale tenketanken Civita som også får pengestøtte. Ikke overraskende bruker EØS-politiet ESA liknende argumentere som Høyre og NHO i sin argumentasjon mot stortingsvedtaket om bemanningsbransjen.

Tidligere SV-leder Audun Lysbakken har helt riktig uttalt at «EØS er abonnement på høyrepolitikk». Dette endres ikke ved at Arbeiderpartiet (AP) inntar et hellig forhold til avtalen og normalt stemmer for alle EU-direktiv. Partier som er imot EØS må som et minimum sikre seg retten til å gå imot EU direktiv som truer offentlig velferd, arbeidsplasser og ansattes rettigheter uansett i eller utenfor regjering.

Klassekompromisset forvitrer. Flere arbeidskraftkjøpere enn før har ikke noe forhold til den norske modellen. NHO har en praksis som svekker modellen, men fortsatt støtte til frontfagsmodellen betyr at de ikke vil et brudd. Fortsatt kan det store flertallet rose den norske modellen, mens den i realiteten angripes fra toppen og forvitrer i bånn.

AP aksepterer nyliberalismen som ramme for politikken og går inn for løsninger Høyre prinsipielt vil ha. «Arbeidslinja», frisleppet av bemanningsbransjen, en urettferdig pensjonsreform, helseforetaksmodellen og strøm som vare omsatt på børs er innført av AP. Hovedlinjene i APs utvikling har LO og forbund godtatt, selv om det i en rekke saker, spesielt på grunnplanet, har vært en aktiv strømning som gikk inn for andre løsninger.

Avreguleringen har fjerna styringsmekanismer som kan sikre interessene til et stort flertall. Fellesskapsløsninger undergraves og rammene for hva som er gjengs «politisk mulig» endres.

Dette forsterkes av at arbeidskjøperforeninger, private og statseide selskaper og organisasjoner står sammen for å hindre en annen politikk. Ett godt eksempel er den store motstanden mot å fastsette en politisk regulert makspris på strøm.

Dominerende meningsdannende media hører innunder dette. Kritisk tenkning usynliggjøres, blir framstilt som urealistisk eller latterliggjort. De samme media framstår som en motstander av en alternativ rødgrønn allianse og fagorganisertes krav.

Det har oppstått en brei «blokkeringsblokk» som hindrer løsninger til fordel for rødgrønne velgere og viktige krav fra SV, Rødt, delvis SP og MDG samt aktive fagforeninger. Eksempler er et generelt forbud mot bemanningsbransjen, utrydding av fattigdommen, bøndenes krav om et styrket importvern og økt sjølberging, satsing på ikke-kommersiell boligbygging og kvoteordninger for fiske som sikrer videreforedling og arbeidsplasser langs norskekysten.

AP/SP i regjering må likevel ta hensyn til eget velgergrunnlag. Arbeidsmiljøloven som høyresida forverret er forbedret sammen med skjerpede krav til bemanningsbransjen.Skattefradraget for fagforeningskontingent er økt og arbeidsløse har fått tilbake feriegodtgjørelsen. Velferdsprofitører er redusert og innstrammingspolitikk med ostehøvelkutt i staten er stoppet. Jernbanekonkurransen i Oslo-området er foreløpig avlyst. Barnehagene får lavere makspris og lakseskatt er innført. Mange av tiltakene er et resultat av budsjettforhandlinger med SV som har styrket partiet.

Viktige endringer kommer likevel i skyggen av høye strømpriser, slitsomme matvarepriser, økt rente, brutal og økende fattigdom og økende forskjeller. Oversikten fra bladet Kapital viser at for tredje år på rad er alle de 400 rikeste i Norge milliardærer.

Gjennomslag for viktige krav som retter opp helt urimelige utslag av høyrepolitikk er mulig hvis samarbeidet går til venstre. Men en vending som bryter med nyliberalismen er ikke mulig med dagens styrkeforhold mellom partiene. AP vil ikke gå med på noe annet enn å «legge EØS-avtalen til grunn» i en regjeringsplattform. Partiet lar seg styre av store konserners ønske og behov som ved Melkøyavedtaket og mister folkelig forankring.

AP forvitrer og er ikke lengre «ørnen blant partiene». AP-velgere kjenner ikke igjen sitt parti og stemmer på partier både til høyre og venstre, på «utbryterpartier» eller slutter seg til sofavelgerne. Fram til nå har grovt sett SP, SV og Rødt fanget opp partiets tilbakegang, slik det skjedde ved Stortingsvalget i 2021. Dette er snudd ved årets kommunevalg der høyrepartiene, Høyre, Frp og Venstre, inkludert KrF har fått flertall. Høyre er for første gang på nesten 100 år landets største parti. Hvordan kan dette henge sammen?

Er det«umulig» og gjøre noe med dyrtid, renter og reallønnsnedgang får Høyre og Frp lettere gehør for at skattelette er logisk. Kuttes det i offentlig velferd fås det tilslutning til å bruke velferdsprofitører som et supplement. Økes konkurransepresset og kapitalen kan flyte fritt er det lettere å skape frykt for at lakseskatt truer framtidige arbeidsplasser sjøl om det er feil.

Støtten til klimatiltak svekkes når folk i Groruddalen i Oslo opplever at de må betale mer i bompenger enn rikingene på vestkanten. MDGs klare tilbakegang i to valg synliggjør at både prioritering av krav og politisk setting må gjennomgås.

Tenkeglobalt og handle lokalt gjelder fortsatt. Vi vinner ikke klimakampen med å gjøre kjøttmåltider og nødvendig og daglig bruk av bil til noe mindreverdig. Ei heller ved å gjøre samvittigheten til en vare ved å tilby en avlat når man tar fly. Klimakampen må knyttes til rettferdig fordeling. En individuell klimakamp kan bidra til flere stemmer til Høyre, Venstre og Frp. Miljøbevegelsen må også kjempe mot «blokkeringsblokka».

Det blir krevende å sikre fortsatt rødgrønt flertall i 2025. Utfordringene for spesielt SV, Rødt og fagorganiserte er å utvikle krav som vingeklipper høyrepolitikk og skaper engasjement stort nok til å vinne over «blokkeringsblokken» i viktige saker. Det er mulig, men skjer det ikke, øker høyrepartienes muligheter, og venstrepartiers deltagelse i en AP-regjering fører til redusert oppslutning og tilbakegang sjøl med rødgrønt flertall.

AP taper ikkebare velgere generelt, men også oppslutning blant LOs medlemmer. Hverken forbund eller LO vil framover få flertall for sine krav med å tviholde på «AP-first»-linja.
En nyorientering er nødvendig for at LO både i topp og bånn bidrar til å hindre høyrepartiene å få flertall i 2025 og at den norske modellen ender opp i festtaler.

Det trengs både egne analyser og krav. Viktige vedtak fra AP/SP-regjeringa ble innført som et resultat av aktivisering i bånn. Bygningsarbeiderforeninger gjennomførte fire politiske streiker og har så langt laget seks rapporter om ulovligheter i byggebransjen. Dette gjorde delforbudet rundt Oslofjorden mulig. Høyre og NHOs kampanje mot vedtaket skyldes at et bemanningsforbud bryter med nyliberalisme/høyrepolitikk.

For det andre må «AP-first» linja endres for å sikre flertall for viktige forslag. Både i topp og bånn må det utvikles et likeverdig fagligpolitisk samarbeid mellom AP, SV og Rødt. Andre etter behov. For det tredje trengs en mer aktiv alliansebygging både innad og utad. En allianse mellom miljøorganisasjoner, bondebevegelsen og fiskeorganisasjoner må utvikles.

Hoveduttalelsen fra Trondheimskonferansen 2023 åpner med å trekke fram en retning for den faglige kampen som forkortes til BAMA-linja:
Her står B for å bekjempe høyrepolitikk og nyliberalisme med å lansere alternative løsninger. A betyr å avvise arbeidskraftkjøperforeninger og arbeidskraftkjøperes angrep på og undergraving av landsomfattende tariffavtaler. M betyr å motvirke høyredreining av den politiske og faglige arbeidsbevegelsen. A er å aktivisere fagbevegelsen.

BAMA-linja er dermed ei huskeliste for plattform, paroler og appellanter ved viktige aksjoner og markeringer. I sum blir dette en strategi. Bygningsarbeiderforeningers kamp for fast ansatte fagarbeidere er sydd over denne lesten. Dette har gitt framgang. Noe å tenke på for alle oppegående tillitsvalgte som ønsker en mer offensiv fagbevegelse og rødgrønne flertall ved valg som beveger oss bort fra høyrepolitikken.

Takk til Ragnar Audunson og Ingjald Gaare for kommentarer og forslag som ga viktige rettinger og gode forbedringer.